BPA: Hvorfor klarer en liten kommune det Kristiansand ikke får til?

Hun trenger hjelp til å spise, drikke og kommunisere med venner og familie. Likevel er hun en sosial og livsglad person som ønsker å leve et aktivt liv – ikke bare overleve.

I Kristiansand kommune har hun fått innvilget 75 timer BPA (brukerstyrt personlig assistanse) i uken. Det høres kanskje mye ut, men i praksis går mesteparten av timene til stell og transport til behandlinger. Det er ikke nok timer igjen til å kunne delta i sosiale aktiviteter, være ute på dag- eller kveldstid, eller ha et liv med innhold og verdighet.

Kommunen mener at dette er tilstrekkelig. Alternativet de tilbyr er å flytte nærmere sentrum – eller på institusjon. Men hvorfor skal hun måtte flytte fra Finsland, stedet hun har bodd store deler av sitt liv, for å få et verdig tilbud? Hvorfor skal hun miste tilhørigheten, tryggheten og fellesskapet hun har der?

Jeg har derfor sett meg nødt til å flytte henne til en annen kommune, der jeg bor. Her har kommunen klart å se hennes reelle behov og satt sammen et team som gir henne assistanse 24/7. Hun får være sosial, delta i aktiviteter og leve et liv med innhold. Hvorfor klarer denne kommunen det Kristiansand ikke får til?

Dette handler ikke bare om min mor. Det handler om hvordan vi som samfunn behandler mennesker med store hjelpebehov. Det handler om retten til å leve et verdig liv – uansett hvor man bor. BPA skal være et verktøy for frihet og likestilling, ikke en begrensning.

Jeg utfordrer Kristiansand kommune: Se mennesket bak timetallet. Se behovet, ikke bare budsjettet. Og viktigst av alt – la folk få leve der de hører hjemme.