«Bortimot perfekt»

Indiana Jones er en film­serie som det er fryktelig vanskelig å gi slipp på.

De er ikonisk kule, og da særlig de første filmene – med en ung og vital Harrison Ford i hovedrollen.

Fjorårets «The Dial of Destiny» var ikke så verst den heller, men det er noe sørgmodig ved den også.

Det var nok siste gang vi så den nå 82 år gamle Harrison Ford med pisk og hatt.

Men i spillenes verden kan han leve evig. Nå gjenoppstår den unge, kvikke og kjekke Ford i det splitter nye spillet «Indiana Jones and the Great Circle».

Det svenske spill­studioet MachineGames («Wolfenstein: The New Order») hamrer løs på alt som finnes av nostalgi­strenger. Målet har åpenbart vært å skape en interaktiv opplevelse som kan måle seg med filmene.

Og det lykkes de med. Utrolig nok.

Globalt eventyr

Her får du et globalt eventyr lagt til 1937, året etter begivenhetene i den første filmen «Raiders of the Lost Ark».

Den onde nazisten Emmerich Voss samler magiske gjenstander som kan aktivisere en mystisk kraft­kilde, med Jones hakk i hæl for å stanse ham.

Vi reiser blant annet til pyramidene i Egypt, Himalaya-fjellene og Vatikanet, hvor eldgamle ruiner, spennende oppgaver og fascister står i kø for å henholdsvis utforskes, løses og denges.

De klassiske Indiana Jones-eventyr­spillene fra rundt 1990-tallet skimtes dessuten i spill­designet.

Det er som regel flere måter å løse utfordringer på, og neve­kamp er den sentrale måten å slåss på.

Jeg vil gå så langt som å si at dette først og fremst er et eventyr­spill, selv om det er masse action her også.

Du kan i alle fall velge å spille det sånn, og da er det greit at skyte­sekvensene ikke fungerer like godt – de er ofte valgfrie.

Skjevt smil

Det er også slående å se den unge Indiana Jones, slik vi kjenner ham fra 80-tallet.

Mimikken, de kjappe replikkene, glimtet i øyet og det skjeve smilet er på plass.

Stemmen også, godt tolket og levert av Troy Baker (stemmen til Joel i «The Last of Us», blant mye annet).

Nå skal det sies at det blir litt stivt og kunstig.

Noe av den menneskelige varmen fra kino­lerret kjøles ned i digitaliseringen. Men vi kommer såpass nære at jeg kan leve med det.

Jeg har større problemer med måten utviklerne løser åpen verden-designet på.

Det er massevis – massevis – av valgfritt sideinnhold her, og du kan til og med reise tilbake til tidligere områder for å utforske videre.

De mange digresjonene blir forstyrrende for fremdriften i den spennende historien, og det at man kan slippe alt man holder på med for å reise tilbake til for eksempel Egypt eller Vatikanet, bryter med innlevelsen.

Høydepunkter i kø

Men, og det er et stort men her, begge deler er virkelig helt valgfritt. Jeg sluttet raskt å stresse med det jeg gikk glipp av, og fokuserte istedenfor på hoved­historien.

Og det jeg da ble servert, var en Indiana Jones-fest som både er deilig filmatisk og engasjerende interaktiv.

Vi som har vokst opp med 80-tallets Indiana Jones, får nok ekstra mye ut av opplevelsen, det er for eksempel mange referanser til «Raiders of the Lost Ark» her.

Men det holder å være glad i actionfylt eventyr, hjernetrim og et Dan Brown-aktig mysterium med historiske og bibelske koblinger.

For høyde­punktene står i kø – fra spektakulære action­sekvenser til fantastisk flotte ruiner, blendende vakre miljøer, gode og akkurat passe vanskelige oppgaver, en skikkelig spennende historie og gleden av å slå ned komisk dumme og onde fascister.

Jeg lo høyt, mange ganger.

Ikke bare fordi det var morsomt, og det er det ofte, men også fordi det som skjedde på skjermen, var så absurd og spektakulært at jeg bare måtte le.

Det er jo sånn det skal være!

«Indiana Jones and the Great Circle» er kanskje ikke den helstøpte total­pakken jeg håpet det skulle være.

Men man kan i stor grad ignorere det som ikke fungerer.

Og da blir det et filmatisk eventyrspill som er bortimot perfekt.