Bør vi skille mellom å snakke med bestemor på Zoom og å se Peppa Gris på Youtube?

GJESTEKOMMENTAR: Barns skjermbruk er et av de mest diskuterte temaene i dagens samfunnsforskning, og en stor stressfaktor for mange familier. Når myndighetene kommer med råd, kan det både hjelpe og forvirre. Det siste er det vi nå ser med Helsedirektoratets nye skjermbrukråd.

I stedet for å bruke store ressurser på utvalg etter utvalg, burde regjeringen satse på konkrete tiltak som fremmer digitale aktiviteter av høy kvalitet. Foto: Shutterstock

Helsedirektoratet oppfordrer voksne til å begrense egen skjermtid rundt barn for å være gode rollemodeller og støtte barnas sosiale utvikling. Det høres fornuftig ut. Men rådene inneholder også konkrete tidsanbefalinger: ingen skjerm for barn under 2 år, 20 minutter til 1 time for barn 2–5 år, 1–1,5 timer for barn 6–12 år, og 1,5–3 timer daglig for ungdom mellom 13 og 18 år. Disse er mer problematiske.

Mer enn stoppeklokke

Forskningen er tydelig på at når det gjelder de aller yngste barna, spedbarn, så gir skjermer liten eller ingen merverdi. Dette ble først anbefalt av American Academy of Pediatrics i 1999 i forbindelse med tv, og har ikke endret seg med innføringen av nye typer skjermer. Anbefalingen er basert på et solid kunnskapsgrunnlag som viser at for disse svært små barna bør det sensitive toårsvinduet brukes på aktiviteter som en skjerm verken kan forbedre eller erstatte. Så Helsedirektoratet er bare sent ute med sine anbefalinger – men bedre sent enn aldri.

Når det gjelder tidsanbefalinger, finnes det ingen solid forskning som viser at én time, halvannen time eller to timer med skjerm er bedre eller verre for ulike aldersgrupper. Dette er fordi barn utvikler seg svært ulikt, og det å foreskrive en fast «tidsdose» for en aldersgruppe blir en for enkel og upresis løsning. Det kan i verste fall skape mer stress og konflikt i familien.

Derfor anbefaler ikke Skjermutvalget fra Kunnskapsdepartementet, eller tilsvarende komiteer i for eksempel England, spesifikke tidsgrenser for skjermbruk. Selv om det er vanlig å bruke utviklingsmilepæler i barnehelse, er skjermbruk veldig personlig og henger tett sammen med familielivet, og det er vanskelig å styre bare med tidsgrenser.

Skjermbruk er mye forskjellig

I sin uttalelse sier Helsedirektoratet at det ikke bare handler om tid på skjermen – og det er de fleste jo enige i. «Skjerm» er et bredt begrep, og det er stor forskjell på om et barn ser på Peppa Pig på Youtube eller snakker med besteforeldrene sine i Australia på Zoom. Likevel er det nettopp tid som får mest oppmerksomhet i Helsedirektoratets oppsummering, og da risikerer man å ende opp med retningslinjer der all skjermbruk behandles som én og samme ting.

Dette gjelder også tendensen til å sette all skjermbruk opp som en motsetning til lek eller fysisk aktivitet utendørs. Barn kan være fysisk aktive med skjerm – både ute og inne. Tenk for eksempel på barnevennlige treningsvideoer eller apper for skattejakt i nærmiljøet.

Skjerm kan også berike fri lek – for eksempel ved å ta bilder eller ta opp lyder med telefonen og lage små digitale fortellinger som deles med andre. Det kan også gå den andre veien: et digitalt spill kan inspirere til videre fri lek uten skjerm.

Når vi ser på all skjermbruk som det samme, mister vi fokuset på det som virkelig betyr noe: kvaliteten på innholdet barna møter. Og det er nettopp der Norge trenger klare råd og tydelige retningslinjer.

Kvalitet fremfor kvantitet

Forskningen viser stor variasjon; ta for eksempel de populære spillene Minecraft og Roblox – det å spille Roblox er ikke det samme som å spille Minecraft. Roblox er langt mer aggressiv i sin kommersialisering av barns data, og bruker bevisste grep – såkalte dark patterns – for å holde barna på skjermen så lenge som mulig. Når vi slår alt sammen under begreper som «digital spill» – eller enda verre, bare «skjerm» – mister vi det nyanserte blikket som voksne trenger for å kunne veilede barna på en klok måte.

I stedet for å bruke store ressurser på utvalg etter utvalg, burde regjeringen satse på konkrete tiltak som fremmer digitale aktiviteter av høy kvalitet. Vi trenger klare retningslinjer for hvordan innhold bør utformes av dem som lager digitale spill og apper for barn. Og vi trenger forskningsbaserte råd om hvilke apper, spill, e-bøker eller plattformer som funker best for barn i ulike situasjoner. Disse kunne blitt en del av den nye Læremiddelkatalogen, som gir en god oversikt over digitale ressurser for barna, men som ikke sier noe om hva som faktisk fungerer best.