Bør folk som ikke jobber skamme seg?

DEBATT: Folk som ikke er i arbeid, skammer seg ofte, men bør de det?

En innskjerping av sykelønnsordningen rammer de svakeste av oss mest. Foto: Shutterstock

Det ligger til menneskets natur å ville høre til ulike fellesskap, herunder også det fellesskap som følger med deltakelse i arbeidslivet. Gjennom sosialisering internaliseres plikten til å bidra til felles nytte. Noen bidrar mer enn andre, noen få bidrar ikke i det hele tatt. Sistnevnte gruppe er sammensatt. Felles for dem er at de skammer seg. Men burde de det?

Arnstein Mykletun hevder at skammens funksjon er viktig for individ og fellesskap. Fellesskapet blir sikret optimal deltakelse i produksjon av varer og tjenester. Individet blir korrigert fra å gjøre valg som vil ekskludere dem fra gruppen. Når brudd på arbeidsplikten sanksjoneres ved at fellesskapet påfører normbryteren skam, vil individet oppleve stort indre og ytre press til deltakelse. Dette virker i den grad individet kan velge mellom å delta eller ikke.

Ikke alle har dette frie valg. Å skjemmes i slike tilfeller innebærer enda en belastning i et liv som er vanskelig nok fra før. Mykletuns forsvar for skammen må forstås ut fra debatten om vårt høye sykefravær sammenlignet med bl.a. Sverige. Vi burde skjemmes mer når vi er borte fra jobb. Rause økonomiske ordninger som sikrer inntekt ved fravær, vil få fritt spillerom dersom skammen uteblir. Uten skam og uten tap av inntekt gjør det lett å være borte, også når en er frisk nok til å jobbe.

Utgjør jukserne nok folk?

Er denne gruppen stor nok til å forklare våre store og økende utbetalinger ved sykefravær? Neppe. Klassisk økonomisk teori vil hevde at sykefraværet går ned når det økonomiske tapet ved å være borte fra arbeid blir større. Denne teorien har til en viss grad empirisk belegg. En sammenligner da grupper/land som teoretisk sett er helt like bortsatt fra at den ene gruppen kompenseres bedre ved fravær enn den andre.

Gruppen med dårligst sykelønnsordning har signifikant lavere fravær. Herav følger det naturlig å foreslå endringer som innebærer en dårligere sykelønnsordning, jf. karensdager, lavere kompensasjonsgrad mm. Er dette en farbar vei? Ifølge Pareto – en italiensk sosiolog – vil en endring av de foreliggende sosiale vilkår kun være legitim dersom alle kommer bedre ut. Dette kan vanskelig oppfylles i vårt moderne samfunn.

Et mer realistisk utgangspunkt finnes i klassisk nytteteori. Denne politiske og etiske teorien hevder at en endring er legitim dersom fordelene ved endringen er større enn ulempene. Dette gjelder totalt sett. Hvem som vinner og hvem som taper, tas ikke inn i denne analysen. En kan bøte på dette ved å vektlegge hvert tap større verdi enn den fordel det måtte gi for andre. Samfunnsnytten øker ved å ta 1000 kroner fra en millionær og gi til en fattig fordi den fattiges økning i nytte er større enn millionærens tap.

Få endrer seg ved innskjerping

Tilsvarende vil en reduksjon i sykelønn ved fravær merkes mest av de med lav inntekt i utgangspunktet. Kan dette være politisk og moralsk riktig? For å svare på dette spørsmålet søker jeg tilflukt i teorien til J. Rawls, en amerikansk moralfilosof. Gitt at vi ikke vet vår plass i samfunnet, hvilken samfunnsorden, herunder velferdsordninger, ville vi velge da? Han argumenterer for at vi ville sikre oss mot den største elendigheten ved å gi rimelige kår til de lavest nede, dvs. til individer med lav inntekt, dårlig helse mm. Sjansen til å havne blant samfunnets bedre stilte er absolutt til stede, men de goder jeg da har tilgang til blir mer enn oppveid av de vanskeligheter/byrder jeg vil få som fattig og syk. Herav kan en slutte at rause ordninger til de lavere samfunnslag er etisk og politisk riktig, eller rettferdig ifølge Rawls.

En innskjerping av sykelønnsordningen går i motsatt retning. Den rammer de svakeste av oss mest, de som har problemer med å betjene boliglån, betaling av husleie, anskaffe ny vaskemaskin om den ryker. Er det riktig å disiplinere befolkningen til god arbeidsmoral gjennom f.eks.karensdag, når dette får store negative innvirkninger for folk med dårlig inntekt, svak helse og andre utfordringer? Som kjent har ikke alle råd til ferie, og denne gruppen blir større dersom inntektssikringen ved sykefravær reduseres. I tillegg er det kun et fåtall som endrer atferd som følge av innskjerpingen. Den økonomiske gevinsten blir tilsvarende liten.