«Bor du her?» Jeg får spørsmålet ofte. Utenfor inngangsdøren til mitt eget hjem.

Dette er vårt hjem, skriver Lucy Mukuria. Foto: Privat

Et enkelt spørsmål som sier altfor mye.

Det er ikke egentlig noe nytt. Dette har skjedd mange ganger før – jeg har til og med ledd av det. Men da det skjedde to ganger i løpet av én uke, kjente jeg at noe i meg sa stopp. Nok nå.

Begge gangene kom det folk fra en organisasjon jeg faktisk liker godt – de gjør en viktig jobb, og jeg respekterer dem. Så det var ikke innholdet i besøket som gjorde meg skeptisk. Det var åpningsreplikken. Den samme som jeg har hørt mange ganger før, men som nå traff annerledes:

«Bor du her?»

En ny trend?

Vi bor på Søndre Nordstrand. Kanskje ikke det mest prestisjefylte området, men vi trives. Det er vårt hjem. Nettopp derfor blir det ekstra absurd når noen utenfor døren spør om vi faktisk bor her.

Det har skjedd mange ganger – med selgere, innsamlere, leveringsfolk. Det er som om dørklokken vår tiltrekker ett bestemt spørsmål:

«Bor du her?»

Er det blitt en ny sosial konvensjon? En slags forvirret hilsningsformel? I stedet for «hei» går man rett på og stiller spørsmål ved om du i det hele tatt hører til.

Hva forventer de egentlig? At jeg åpner døren i tøfler og med kaffekopp – og ikke bor her?

Hadde det skjedd sjelden, kunne jeg fortsatt le av det. Men nå føles det ikke bare rart. Det føles … mistenkelig.

Begeret fløt over

Fredag var dråpen. Jeg åpnet døren og ble møtt av en blid, ung mann med et godt formål fra en menneskerettighetsorganisasjon. Han smilte og sa:

– Bor du her?

Jeg svarte litt forvirret: – Hva mener du?

– Jeg tenkte ... kanskje du jobber her?

Og da kjente jeg at det brant litt under overflaten. Jobber her? I mitt eget hjem? Hva slags jobb ser han for seg? Portvakt? Hushjelp? Husets offisielle døråpner? Jeg vurderte å svare ironisk:

Nei, de som bor, her er på fjellet. Jeg bare vanner plantene og åpner døren for fremmede. Hva kan jeg hjelpe deg med?

Men jeg sa det ikke. Jeg smilte høflig, takket nei og lukket døren. Men det satt i meg resten av dagen. Ikke fordi jeg tror han mente noe vondt. Ikke fordi jeg tror han er rasist. Men fordi det sier noe. Fordi det skjer ofte. Og fordi jeg er norsk-afrikaner.

Kanskje spørsmålet ikke ville blitt stilt til en annen. Kanskje det handler om hvordan jeg ser ut. Kanskje det handler om forventninger.

Er det utseendet mitt?

For la oss være ærlige – spørsmålet «Bor du her?» er ikke nøytralt. Det sier ikke bare «hei». Det sier også: Du ser ikke ut som noen jeg forventet å finne bak denne døren.

Og det er det som gjør vondt.

For vi bor her. Vi eier nøkler og kaffetrakter og skittentøykurv og alt det andre som hører med. Dette er vårt hjem. Og det er faktisk ganske rart å få bekreftet gang på gang at noen ser oss – ikke som naboer, ikke som medborgere, men som fremmede i eget hjem.

Vis folkeskikk!

Så her er en liten oppfordring – til alle organisasjoner, innsamlere og selgere som går fra dør til dør: Gi folkene deres en liten bruksanvisning i folkeskikk. Det trenger ikke være avansert. Et enkelt «hei» fungerer utmerket. Et «beklager forstyrrelsen, jeg kommer fra ...» gjør jobben. Man trenger ikke starte samtalen med å stille spørsmål ved folks boligstatus.

For la meg gjøre én ting klinkende klart: Hvis noen åpner døren, er det ganske stor sjanse for at de bor der.