Boligpolitikk med skylapper

«Markedet koker!» «Full fest!», «Tatt helt av!». Det går sjelden mer enn et par dager før nye varianter av samme budskap dukker opp på forsider til både nasjonale og lokale nettmedier.

På en håndfull av sistnevnte lokkes du til og med til å sjekke ut de dyrest solgte boligene i området den siste uken. Eller du kan undersøke hva din egen bolig er verdt. Hvis du da har en.

Som dansk i Norge vet jeg ikke om jeg skal grine på dansk eller grine på norsk. For den tesen som umiskjennelig går igjen er ikke til å ta feil av: Å eie er å lykkes, både sosialt og finansielt.

Har du ikke fått kjøpt bolig enda? Da er det bare å komme seg av gårde, for det er da festen begynner. Ikke minst på datingmarkedet, der flere beretter om at det ikke å eie egen bolig i slutten av tjueårene anses som et rødt flagg.

For all del, det er en viss sannhet i dette. Gjennom de siste tretti års prisutvikling i det norske boligmarkedet har økende priser vært den absolutte normen. I Oslo, Bergen og Trondheim spås en prisvekst på opp mot 30 prosent over de neste tre-fire årene.

På det tidspunktet kan vi bare skrote sykepleierindeksen, for da skal vi ha med dobbelte desimaler. I kø står lærere, multimediedesignere og universitetslektorer som potensielle yrker til å erstatte sykepleiere i fremtidens indeks.

Men frykt ei, for regjeringens genistrek om å senke kravet til egenkapital fra 15 til 10 prosent ble gyldig fra januar 2025. Problem løst!

Nordmenn er blant verdens mest forgjeldede folk. Nå kan de få lov til å grave seg dypere ned i gjeldshullet, med enda mindre mulighet til å takle uforutsette livshendelser. Alt for å kunne få en del av den sosiokulturelle og økonomiske kaken det er å eie egen bolig – og etter hvert hytte, selvfølgelig!

Det er imidlertid ingen som ser ut til å stille spørsmål ved premisset for dette tragikomiske kappløpet: Er det på tide å gå bitte litt på kompromiss med denne eie-manien?

Mens Norge henger i bremsene har andre europeiske land tatt kilometerlange steg i å regulere boligmarkedet slik at storbyene kan huse innbyggere fra flere sosioøkonomiske lag.

I Østerrikes hovedstad, Wien, bor omtrent halvparten av innbyggerne eksempelvis i leieleiligheter – hvorav mange eies av byen selv. Som resultat bruker størstedelen av innbyggerne i Wien mindre enn en tredjedel av deres månedlige inntekt på bolig, og byen blir kalt verdens mest ‘levelige’ hovedstad.

Nå vel – Østerrike har innarbeidet sosial boligpolitikk siden 1920-tallet, men det finnes også mindre radikale eksempler.

Danmark, Tyskland og Sverige har alle gradvis bygget opp en sterk leiesektor i hovedstedene gjennom mange års regulering. Felles for disse er en grunnleggende solidaritetstanke der man aktivt bremser og justerer markedsprisene for å få med så mange som mulig.

En slik tankegang synes å ha gått tapt i Norge, hvor leietakere fortsatt står i ekstremt sårbare situasjoner, især i storbyene. Symptomatisk ble Leieboerforeningen tvunget til å stenge for nye medlemskap i slutten av 2024 etter stor pågang av leietakere som søkte juridisk hjelp i et sårbart og dårlig regulert marked.

Samtidig blomstrer en ny trend i kjølvannet på visninger av leieboliger: Ulovlige budrunder mellom desperate leiere.

Dette er en villet utvikling – et resultat av en boligpolitikk med skylapper, fiksert på eierskap. Boligpolitikken i storbyene kan ikke bare hvile på en markedslogikk der to tredjedeler av kjøpere får hjelp av ressurssterke foreldre, og samtidig trekker opp stigen etter seg.

Men for at folk flest kan få bo i storbyene, må det å bo ikke bli ensbetydende med å eie. Stimulerer man i stedet til et sterkt leiemarked gjennom en sosial boligpolitikk med solidaritet som rettesnor, gir man flere mennesker mulighet til å leve et liv som ikke er diktert av størrelsen på lommeboka – deres egen eller foreldrenes.

Men er det i det hele tatt vilje – politisk så vel som folkelig – til å hindre at hovedstaden og andre pressområder blir byer for den sosioøkonomiske eliten, hvis en slik redning må skje på bekostning av den anakronistiske eie-mani som preger norsk kultur og politikk?

Dersom jeg skal ta på meg samme usolidariske briller som har formet boligmarkedet i Norge, titter det frem en ny langsiktig investeringsmulighet.

Kanskje jeg bare bør vente til eldrebølgen etterfølges av konsekvensene til den pågående fertilitetskrisen, der boliger må antas å være i overflod og etterspørselen faller.

Kynisk? Ja, men kanskje en bedre strategi enn å overlate mitt håp til etableringen av en noenlunde sosialt rettferdig boligpolitikk for storbyene.