Blir utsatt for tvang i stillhet

I Norge har minst 107 funksjonshemmede blitt tvangsflyttet de siste fem årene. Sannsynligvis finnes det store mørketall, da mange av vedtakene ikke blir definert som tvang. Når jeg hører ordet «tvangsflytting», får jeg frysninger nedover ryggen. Ordet «tvang» i denne sammenhengen er spesielt skremmende fordi tvang mot funksjonshemmede ofte skjer i det skjulte.

Jeg har en venn som sitter i rullestol og trenger assistanse 24 timer i døgnet. Han søkte om BPA, men fikk ikke innvilget i nærheten av de timene han trengte. I stedet fikk han tilbud om plass på døgnbemannet institusjon. Skulle vennen min takket nei til institusjonsplassen og fortsatt bo hjemme, hadde familien måttet fylle tomrommet der BPA-timene manglet. Det ønsket han ikke å belaste dem med. Hadde vennen min virkelig et fritt valg i dette tilfellet?

Anita (22), Maximilian (16) og Markus (22) er også eksempler på funksjonshemmede ungdommer som bor på institusjoner mot sin vilje. Dette er noen få, av mange. I eksempelet med vennen min har det formelt sett ikke blitt fattet et tvangsvedtak, og han regnes derfor ikke med i statistikken over de 107 som ble tvangsflyttet. Men som historiene over viser, er det snakk om mangel på et reelt valg. Vennen min fikk to valg, men han ble presset til å måtte velge det ene.

Dette er noen få, av dessverre mange eksempler. I eksempelet med vennen min har det formelt sett ikke blitt fattet et tvangsvedtak, og han regnes derfor ikke med i statistikken over de 107 som ble tvangsflyttet. Men som historiene over viser, er det snakk om mangel på et reelt valg. Vennen min fikk to valg, men han ble presset til å måtte velge det ene. Det er ikke sjeldent at de som søker om BPA-timer får innvilget langt færre timer enn de reelt sett trenger og har søkt på - og at kommunen da heller gir tilbud om døgnbemannet bolig. Tilbudet om døgnbemannet bolig kan man takke nei til, men alternativet blir å klare seg uten assistansen man er fullstendig avhengig av, eller å få familie og venner til å utøve assistansen en BPA skulle gjort.

FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) slår fast at funksjonshemmede har rett til selv å bestemme hvor de skal bo. Likevel bryter norske kommuner dette prinsippet daglig. Dette er ikke en systemfeil; det er et grovt brudd på menneskerettigheter. Menneskerettighetene gjelder for alle og funksjonshemmedes behov er ikke noe annerledes enn andres. Alle har behov for å spise frokost, vaske kropp og hår, puste inn frisk luft, og stunder med privatliv. Men et fullverdig liv handler også om mer enn å få dekket sine grunnleggende behov; det handler om muligheten til å kunne stå i utdanning, være en god forelder, gå ut med venner og ha en meningsfull fritid.

Hvis man tenker at noen har “spesielle behov”, fører det ofte til at vi behandler folk «spesielt» og det er enkelt å trekke slutningen om at de ikke har de samme behovene som en selv. Det skaper en distanse - et “dem” og et “oss”; og da er det mye lettere å akseptere at “de” blir behandlet på en måte som “vi” aldri ville godtatt. Og derfor får kanskje kommunene fortsette som de gjør. Det er diskriminering kamuflert som omsorg.

Livet på en institusjon blir innskrenket til faste rammer uten frihet eller spontanitet. For noen mennesker i enkelte faser i livet, kan institusjoner kanskje være en god løsning. Problemet oppstår når man ikke har fått muligheten til å velge det selv; når man ikke har blitt gitt tilstrekkelig informasjon eller et reelt valg. Når livet på institusjon blir mot ens egen vilje, er dette en form for undertrykkelse og et brudd på menneskerettigheter. Her finnes det selvfølgelig unntak, men det skal være strengt å tvangsplassere et menneske på en institusjon i Norge.

Det er i dag store forskjeller i kommunene når det gjelder BPA. Det gjelder særlig timeantallet man får BPA. Retten til BPA er lovfestet, men blir likevel ofte nedprioritert fordi kommuneøkonomien er skviset. Skal vi godta at kommunene prioriterer økonomi over menneskerettigheter? Det blir hevdet at større institusjoner er mer økonomisk besparende. Men hva koster det oss som samfunn å behandle funksjonshemmede som annenrangs borgere? Konsekvensene for den enkelte er en personlig tragedie, men konsekvensene for samfunnet er også store. Et menneske stengt inne på institusjon mot sin vilje er potensielt en tapt arbeidstaker, en skattebetaler, en ressurs. La oss ikke glemme det menneskelige perspektivet, men la oss heller ikke lure av misforståtte tall og dårlige unnskyldninger.

Onsdag 8. januar 2025 var helseminister Jan Christian Vestre på NHOs årskonferanse. På spørsmål fra VG om bruken av tvang ved flytting av funksjonshemmede, uttalte han: “Det er jo uakseptabelt. Alle mennesker i Norge har krav på rettssikkerhet. Lover og regler skal følges. Individets frihet og rettigheter står veldig sterkt. Dette er også en sårbar gruppe. Det gjør ekstra inntrykk på meg. Sånn skal det ikke være i Norge. Så her må vi snu alle steiner og for å vurdere om det er ytterligere tiltak som må gjøres”.

Det er bra at Vestre anerkjenner at tvangsflytting er uakseptabelt og ikke skal finne sted. Men; slik situasjonen er i dag, blir mange i praksis tvunget inn i en bosituasjon de selv ikke ønsker. Ord er viktig for å skape bevissthet, men for å skape endringer trengs det politiske tiltak.Intensjonen med lovene og rettighetene er at man skal få assistansebehovet sitt dekket, og man selv skal kunne velge på hvilken måte det skal organiseres og hvor en vil bo. BPA er et unikt verktøy for å gi mennesker valgfrihet i eget liv. Målet med BPA er samfunnsdeltakelse, og det burde ikke være et tilfeldig utdelt privilegium å delta i samfunnet. Hvis BPA skal kunne bidra til likestilling, må det være tilgjengelig for alle som trenger og ønsker det.

Vi trenger:

Lik organisering av BPA-ordningen over hele landet, gjennom statlig styring.

Tydeligere lovverk som sikrer funksjonshemmedes rett til selvbestemmelse.

Økonomisk støtte til kommunene for å sikre at menneskerettighetene overholdes.

Å gi staten ansvaret for å regulere og sørge for at kommunene følger intensjonen med lovverket. Slik kan BPA-ordningen organiseres likt over hele landet, og dermed utjevne forskjellene mellom kommunene

Funksjonshemmede lever med en konstant frykt for å miste friheten og kontrollen over egne liv. Det er det opp til oss å endre dette. Ingen skal måtte leve slik. Ingen mennesker skal måtte flytte på tvang