Blir det torsk til jul?

Fisk til jul er en nesten tusen år gammel tradisjon som henger sammen med vår katolske fortid, da julaften falt i fastetiden. Da var det ikke lov å spise kjøtt, og derfor ble det fisk – ofte torsk – på julaften.

I dag er juletorsk et høyst frivillig valg, men for veldig mange blir det ikke ordentlig jul uten.

Tidligere kokte det av torsk langs kysten, men slik er det ikke lenger. Nå peker alle piler nedover, og synkende fangster fra både forskningstokt og fiskeri de siste 25 årene tyder på at det står veldig dårlig til. Siden årtusenskiftet har fangstene i Agder falt med over 90 prosent, og også på Vestlandet har nedgangen vært bratt.

Ser vi enda lenger tilbake, har også det årlige innsiget av «ferdatorsk» eller «Gregorius-torsk», som gav kystfolket et kjærkommet påfyll av gyteklar fisk, gått klart ned.

Urovekkende er det også at torsken krymper og blir tidligere kjønnsmoden. Begge deler er klare tegn på en bestand under hardt press. Det samme gjelder den usunne aldersfordelingen, med lite av både de eldste og de yngste.

For 100 år siden trodde både fiskere og tidlige havforskere at havet var en nærmest utømmelig kilde til torsk. I dag vet vi bedre – og tidligere overfiske er én åpenbar årsak til torskekrisa.

De siste årene er det innført flere tiltak for å få torsken på fote igjen. Blant annet ble det i 2019 forbudt med alt fiske i viktige gytefelt for torsken mellom Lindesnes og svenskegrensa i årets fire første måneder. Det ble forbudt å fiske torsk hele året fra Vestfold og Telemark til svenskegrensa, og det er innført begrensninger på redskap.

Fra 2026 blir det tre store nullfiskeområder i Oslofjorden. Disse verneområdene kan bidra til forbedret levemiljø for både torsk og andre arter.

Så langt har ikke tiltakene fra 2019 hatt noen målbar effekt, men vi må gi dem tid til å virke. Torsken kan leve i 15-20 år, og en bestand bygges ikke opp igjen over natta.

Samtidig må vi erkjenne at vi ikke har hele forklaringen på at torsken er i krise. Klimaendringene har kommet inn som en uberegnelig joker, havet blir varmere, noen arter flytter på seg, andre er tvunget til å gjøre endringer i menyen.

Alt dette er argumenter for at vi må løfte blikket fra enkeltbestander til økosystemer når vi forvalter ressursene i havet. Forbud mot fiske har begrenset nytte dersom ålegressengene og tareskogen forsvinner, for da mister torsken oppvekstområdene sine. Det hjelper ikke å frede gyteområdene hvis fisken fanges på vei inn dit. Vern av ungfisk monner ikke hvis den ikke samtidig har tilgang på små krepsdyr og bunndyr for å spise seg stor.

Vi har foreslått å øke minstemålet for torsk. Et økt minstemål ble innført fra 1. januar 2024 nord for Stad, og det er minst like viktig å la torsken vokse seg stor her i sør. Vi har også tatt til orde for å innføre et maksimumsmål for å verne de eldste og mest erfarne torskene. De forvalter nemlig kunnskapen om de gode gyte- og beiteplassene.

Åpen

Lokale bestander av fjordtorsk kan ha særlig behov for beskyttelse. Den genetiske sammensetningen av torsken er kompleks, og lokale stammer av fjordtorsk på Skagerakkysten er de minste og mest sårbare.

Kanskje må vi også kikke fritidsfiskerne i kortene. De tar mange små, umodne torsk, og det kan hende at de belaster bestanden mer enn vi er klar over.

Torsk til jul håper vi likevel det blir.

Husk bare at kokevannet skal være salt som havet – da føler torsken seg hjemme. Og la for Guds skyld ikke fisken koke! Den skal trekke og fremdeles være fast og skinnende hvit når du drar den om bord på fatet.