Biter seg fast på russisk jord

5 hours ago 2

Det har gått over tre måneder siden en gruppe på knappe 1000 ukrainske soldater tok seg inn over grensen til Russland. Innen to uker hadde de okkupert et område nesten tre ganger så stort som Oslo.

Psykisk var det tøft å krysse inn i et territorium som ikke tilhører Ukraina, medgir sersjant Danylo til VG. Han var blant de første ukrainerne som rykket inn i Kursk.

Video: Ukrainske soldater

Fra å være blant sin egen befolkning som han skulle beskytte, ble 24-åringen plutselig møtt av redde mennesker som til nå ikke hadde sett krigen på nært hold.

– I begynnelsen var det ganske skummelt for oss å gå inn der. Det var fiendens territorier. Forbannet, dødt land. Det var ganske spesielt for oss, sier Danylo til VG.

Han sier han ikke ville de han møtte, noe vondt.

– Du er vant til å se folk som gråter på grunn av krigens ødeleggelser i ditt eget land, å se landsbyer som er ødelagte. Så går du inn i Russland og ser en bestemor som gråter på samme måte som en ukrainsk bestemor, og til og med snakker med ukrainsk aksent.

Danylo

Ukraina brøt gjennom den russiske grensen i Kursk-regionen i morgentimene 6. august. Operasjonen ble beskrevet som oppsiktsvekkende – og svært risikabel.

Det tok ikke lang tid fra de ukrainske soldatene hadde satt føttene sine på russisk jord til de var fremme ved den første landsbyen.

Omtrent seks timer, anslår offiseren Artem. Han har vært med på okkupasjonen fra første stund.

Brigaden han er en del av, hadde egentlig fått beskjed om et annet oppdrag og andre oppgaver. Men så fikk de beskjed om å områ seg:

De ukrainske styrkene skulle gå inn i Russland.

Artem

– Det var ikke så mange av oss, og det var en overraskelse. Det ble snakket mye om at det var nødvendig å få flyttet krigen til det russiske territoriet, forteller han til VG.

– Men det ble nøkkelen til suksessen: Operasjonen skjedde plutselig, og den skjedde på riktig sted.

8. august viste en dronevideo fra en ukrainsk bataljon det som skal være russiske soldater med hvitt flagg overgi seg ved grenseovergangen til Russland nær Sudzja.

En uke senere annonserte president Volodymyr Zelenskyj at hele byen var under ukrainsk kontroll.

Flere eksperter spekulerte i om Ukraina ville trekke seg raskt tilbake etter å ha ydmyket russerne og skapt en avledningsmanøver som ville flytte russiske ressurser fra den fastlåste fronten inne i Ukraina.

Andre pekte tidlig på at ukrainerne kunne forsøke å beholde de russiske landområdene, for å bruke dem til å bytte til seg eget land når krigen skal gjøres opp gjennom fredsforhandlinger.

Nå ser det mer ut til at det siste er strategien.

Offiser Artem mener det bør være mulig. Det er lite ved utviklingen de siste tre månedene som tyder på at ukrainerne vil gi fra seg de russiske områdene uten beinhard kamp.

– Vi regner med å bli her lenge. Og vi skal gjøre det vi kan for å bli så lenge som mulig, sier Artem – som er med å styre dronene når det skytes mot russiske posisjoner.

Video: Ukrainske militære

Tidlig i august, i det kritiske øyeblikket da ukrainerne først tok seg over grensen, var den forlatt og dårlig vedlikeholdt av russerne, ifølge de ukrainske soldatene VG har snakket med. Likevel var ikke okkupasjonen helt uten motstand.

– Det vanskeligste var at russerne hadde minelagt området. De hadde brukt alle slags miner du kan forestille deg, så det tok flere timer å håndtere det, forteller Artem.

I landsbyene på den andre siden av grensen var det få folk igjen.

De som kunne, hadde gjort sitt beste for å evakuere. Noen var fortsatt på vei ut.

Ifølge Artem sjekket kolleger av ham bilene til folk som flyktet, og dokumentene deres, for å se om de var ekte lokale innbyggere.

– Vi sjekket også telefonene deres for å se om de hadde noe som var relatert til oss – data, bilder og lignende. Noen ganger var det noen som ikke stoppet da vi beordret dem, og vi måtte bruke varselskudd for å få dem til å stanse opp.

«Det er sivilister i kjelleren, ingen militære» står det på skiltet i ukrainsk-kontrollerte Sudzja, fotografert 16. august.

Mens Artem har jobbet mer fra hovedkvarterene med planlegging og utføring av angrep, har Danylo hatt mye direkte kontakt med sivilbefolkningen.

Han beskriver møtet med russerne som «nøytralt, men også trist». Ifølge ham var de fleste «OK» med å møte de ukrainske soldatene.

– Vi var ikke aggressive, og sivilbefolkningen hadde ikke våpen. For det meste var landsbyene allerede evakuert, så det var bare noen få igjen. Det var mest forlatte mennesker som var alene – og eldre.

Danylo trekker frem et eksempel fra grenselandsbyen Krupets.

– Dette var på den femte dagen av operasjonen. Vi fant en gammel mann som var lam, han var blitt liggende i tre dager uten noe mat eller vann.

12. september fikk skadede fra den russiske styrken i Kursk-regionen besøk av Vladimir Putin på militærsykehuset i St. Petersburg. Presidenten har kalt invasjonen «et terrorangrep».

Ifølge kommissæren for russiske menneskerettigheter ble 112.337 personer evakuert fra Kursk-regionen frem til midten av oktober, mens rundt 100.000 skal ha valgt å reise til familie og venner. Rundt 40.000 nektet å evakuere, eller hadde senere dratt tilbake, oppga de.

At mange av landsbyene nesten var tomme, gjorde det lettere for ukrainerne å bevege seg innover i regionen uten å skade sivile, ifølge Danylo. Det var han og medsoldatene glade for, ifølge ham.

– Våre tropper gikk inn i landsbyer som stort sett var forlatte – mens russerne har invadert fullt befolkede byer og landsbyer i Ukraina.

Hele den første uken av operasjonen fortsatte de ukrainske styrkene å trenge seg lenger og lenger inn i Russland, nesten uten å møte motstand.

Den amerikanske tenketanken Institute for the Study of War (ISW) har geolokalisert videoer og bilder underveis, samt plottet inn områdene i Russland som Ukraina hevder å ha kontroll over.

De to første ukene av okkupasjonen beveget styrkeforholdet seg omtrent som på kartet under. VG har ikke kunnet uavhengig verifisere datapunktene.

Etter hvert klarte de russiske styrkene å områ seg – og motoffensiven var i gang.

I midten av september hadde russerne for alvor begynt å slå tilbake. Glidebombene regnet jevnlig over byer i Kursk-regionen, som Sudzja. Fra denne tiden husker Danylo godt et annet møte med en sivilist.

– Det var en dame som dukket opp midt i kamplinjen med en bag, hun kom fra Plyokhovo. Huset hennes hadde brent ned, hun hadde ikke noe mat. Vi puttet henne i evakueringsbilene og hjalp henne å komme seg til landsbyene hvor det fortsatt var noen som oppholdt seg.

Han legger til:

– I motoffensiven visker russerne ut sine egne landsbyer fullstendig. De angriper husene til denne lille gruppen av mennesker som fortsatt bor der.

Nå deler de tre ukrainske militære noen av sine filmer og privatbilder fra Kursk-invasjonen med VG.

De russiske styrkene møtte dem med ild – som rammet egen bebyggelse.

Underveis har kampene endret seg dramatisk, opplever den ukrainske soldaten Ostap.

– Det er blitt mye tøffere. I starten hadde ikke russerne noe forsvar. Luftvåpenet deres ble brukt sånn én gang om dagen – nå skjer det konstant, hele døgnet, forteller 26-åringen.

Han snakker med VG over Starlink, fra skyttergraven ved frontlinjen inne i Russland.

I bakgrunnen kan vi høre eksplosjoner.

Ostap

For en måned siden filmet Ostap fra landsbyen Sverdlikovo, en av de første som de ukrainske soldatene okkuperte. Da hevdet russerne å ha tatt kontroll over to landsbyer i nærheten – og angrep Sverdlikovo hardt fra flere kanter.

I dag er denne landsbyen fullstendig ødelagt, ifølge de ukrainske styrkene.

Video: Ukrainske soldater

Sersjant Danylo tror ukrainerne gjorde en feil ved å rykke så langt inn som de gjorde de første dagene av invasjonen. For da russerne etter hvert satte ut godt forberedte tropper, hadde ukrainerne kommet så langt fra sin egen landegrense at det ble vanskelig å forsvare de okkuperte områdene.

Den største utfordringen var at noe av det ukrainske kommunikasjonsutstyret og våpnene ikke fungerte så langt inne i Russland, ifølge Danylo.

– Artilleri-rekkevidden var ikke lang nok. Det hadde kanskje vært bedre å bevege seg litt saktere i begynnelsen og være bedre forberedt på motoffensiven – fordi da den startet, ga det oss ganske store tap.

De russiske styrkene har slått hardt tilbake og bombet kraftig.

Nå fylles ruinene med enda større slagkraft.

I løpet av den siste måneden er nesten 11.000 soldater fra Nord-Korea blitt sendt til Kursk for å styrke russerne, ifølge etterretningstjenestene i Sør-Korea og USA. Hverken Russland eller Nord-Korea har bekreftet dette.

Den siste uken har USAs president Joe Biden også Ukraina tillatelse til å bruke vestlige langdistansemissiler til angrep inne i Russland. Målet skal være å slå hardere tilbake mot de russiske og nordkoreanske soldatene.

Russland kaller det en kraftig eskalering av krigen og har svart med å teste en ny type missil i Dnipro.

Men frontlinjen i Kursk er mer stabil nå enn det den var da Russland begynte å slå tilbake, hevder de ukrainske soldatene VG har snakket med.

De medgir å ha mistet har mistet en del av territoriet de først okkuperte, men sier de samtidig har etablert sterkere posisjoner – som de mener de klarer å holde.

– Vi har ganske gode forsvarslinjer nå. Å forsvare landområder er en lettere oppgave enn det er for fienden, som må angripe våre forsvarsposisjoner. De russiske tapene i Kursk er mye større enn de ukrainske, hevder Danylo.

Det finnes ikke offisielle tall over hvor mange som har blitt drept i Kursk. 25. oktober hevdet Ukraina at 6.662 russiske soldater var drept, 10.446 såret og 711 tatt til fange.

24. oktober hevdet president Putin på sin side at 26.000 ukrainske soldater var drept og såret siden invasjonen 6. august.

Analytikere hos ISW slo 25. oktober fast at Putins tall er overdrevne – sannsynligvis for å bortforklare at Russland i løpet av tre måneder ikke har klart å fordrive de ukrainske styrkene. ISW kan heller ikke verifisere de ukrainske tallene – men slår fast at det kan dokumenteres at ukrainske soldater fortsatt opererer inne i Kursk-regionen.

Offiser Artem viser til at tapene ofte er større for den som angriper et område enn for den som forsvarer det. Han også mener at de russiske tapene i Kursk har vært store, og at den ukrainske okkupasjonen har tvunget dem til å bruke ressurser på en ny front.

– At nordkoreanske soldater nå tas i bruk i vår retning, er et annet bevis på det.

Han mener også at de ukrainske soldatene skal klare å holde på de okkuperte områdene. Men selv hvis de må trekke seg tilbake steg for steg, vil det være til andre godt forberedte forsvarslinjer, sier han.

– Og selv hvis vi skulle måtte trekke oss helt tilbake til ukrainsk territorium, så kommer denne frontlinjen til å være aktiv – nettopp fordi store mengder russiske tropper har samlet seg her. Våre tropper kommer så klart til å gjøre alt for å forhindre ethvert angrep på Sumy by.

Administrasjonssenteret Sumy, med sine nærmere 260.000 innbyggere, ligger bare tre mil vest for den russiske grensen. Beveger frontlinjen seg fra Kursk og inn i Ukraina, vil byen være et naturlig neste mål for de russiske styrkene, som i dag har kontroll på rundt en femtedel av landet.

Samtidig som ukrainerne har vunnet frem i Kursk, har de lidd tap langs frontlinjen i eget land.

Fullskala-krigen har nå vart i over 1000 dager. Ifølge en AFP-gjennomgang av data fra ISW mistet Ukraina 324 kvadratmeter øst i Donetsk i løpet av oktober.

Russland nærmer seg Pokrovsk, en strategisk viktig by som gir store fordeler for å rykke videre inn i Donetsk. Nå er det denne retningen de tyngste russiske angrepene rettes mot, ifølge ukrainske militærmyndigheter.

Fra skyttergravene på russisk territorium sier Ostap at han foretrekker å være hjemme på egen jord.

– Det er ganske trist å se at frontlinjen har endret seg i Donetsk-regionen mens vi har vært her. Men de som sitter høyere opp, forstår kanskje situasjonen bedre, og det er derfor vi gjør denne operasjonen i Kursk.

De tøffeste krigshandlingene Ostap har opplevd, har utspilt seg nettopp i Donetsk. Der kjempet han og medsoldatene i Soledar, Bakhmut og Chasiv Yar.

– Jeg har mistet brødre der, jeg har mistet venner. Men der forstod jeg klart hvorfor jeg kjempet, og mot hva. Nå håper og tror jeg også at jeg kjemper for en god grunn. Jeg vil tro, og håper, at det er verdt det.

Ostap forteller at den største utfordringen nå, er logistikken. Russerne bomber konstant, og det er ikke mange veier for ukrainerne til å bringe inn nye forsyninger og evakuere ut skadede gjennom grensen. Til tross for dette, mener også han de vil klare å holde linjene inne i Kursk.

Hjemme i Ukraina har han en kjæreste som er fire måneder gravid. Ostap vet ennå ikke om han skal bli pappa til en liten gutt eller en liten jente. Han vet heller ikke når han får se eller snakket med kjæresten igjen.

Han og medsoldatene er forberedt på å bli i Kursk. Lenge.

Anton Kudinov har bidratt i felt til denne reportasjen.

Tips meg