Bevaring av Grønland handler om byens sjel. Om din sjel.

Grønland er som et gammelt, ærverdig bygg som har verdi fordi det er unikt, skriver innleggsforfatteren. Foto: Olav Olsen

Entreprenørenes mastodontplaner er som en stor støvel som igjen og igjen kjøres ned i maurtuen. Til slutt husker ingen hva som en gang var der.

Sosiolog Kenneth Dahlgren skjønner ingenting av den lokale protesten mot utbyggingen på Grønland (Aftenposten 4. mars). La meg forklare med noen eksempler så det blir lettere å forstå.

I Berlin, hvor nærmere 85 prosent leier boligene sine, ble en dokumentar om en norsk utbygger vist til skrekk og advarsel. Han skrøt av å gjøre Berlin penere og bedre. Mens de som leier i Berlin, og som alltid har bodd der, må flytte på grunn av prisstigningen.

Og Berlin blir kjedeligere i prosessen. Leilighetshotellet jeg pleide å bo i, hadde en koselig resepsjon og kafé. Rett over veien lå klubben White trash. De hadde Balkanbeat-konserter i kjelleren og tatoveringsstudio.

Hva er der nå? En sneakersbutikk med sjokkerende dyre joggesko utstilt på romerske søyler.

Det er ingenting interessant igjen i Prenzlauer Berg.

Mister livsgnisten

På Grønland er det et mangfoldig miljø med kulturinitiativer som «Slipp Botsen fri» og spennende innvandrerbutikker som motvekt til de tre, fire matkjedene. Men i gentrifiseringsprosessen blir det bare dyre og kjedelige kjedekonsepter igjen, som gjør byen fattigere og flatere. Det får oss til å miste livsgnisten.

Utbyggerne tror de gjør steder penere og motvirker kriminalitet og sosiale problemer. Det kunne vært sant hvis myndighetene hadde sikret rimelige butikklokaler for lokale aktører og sørget for å hindre økning i leieprisene. En hel masse grep måtte vært tatt for å sikre reell sosial bærekraft.

Å iverksette enkelttiltak uten å se dem i sammenheng forsterker segregering og gentrifisering. Dette har foregått i 50 år gjennom markedsorientering i politikken. For eksempel selge kommunal eiendom, selge kommunale boliger, bygge små leiligheter, bygge tett i øst.

I Chicago satte politikerne opp eiendomsskatten i de gentrifiserte områdene og skjøv ut de siste opprinnelige beboerne. Det skjer når politikerne ikke ser virkemidlene i sammenheng.

Som et gammelt, ærverdig bygg

Hvem utvikler vi byen for? Er det for turister fra andre kanter av byen? Fra andre kanter av landet? Fra utlandet? Som har penger de kan bruke på installasjonene markedsaktørene har designet, så folk kan bevege seg rundt i et slags Disneyland?

De bygger stygt, tett og mørkt. Brenner ned bygninger hvis de må. For det lønner seg. Dra til Sinsen og Nydalen og se hvor tett det er. Det er kanskje fortettingspolitikk, men ikke sosialt bærekraftig med dårlige boliger til skyhøye priser som ingen har råd til å kjøpe.

Bevaring av Grønland handler om byens sjel. Om din sjel. Grønland er som et gammelt, ærverdig bygg som har verdi fordi det er unikt. Ett eller annet sånt. Entreprenørenes mastodontplaner er som en stor støvel som igjen og igjen kjøres ned i maurtuen, før hele tuen asfalteres over og ingen lenger husker hva som en gang var der.

I min bok «Sosial bærekraft i kommunen» forklarer jeg hvordan kommunene kan ta makten tilbake i byutviklingen. Kommuner bør bruke både folkehelseloven, kommuneloven og anskaffelsesregelverket for å skape ekte sosial og miljømessig bærekraft i lokalmiljøene.