«Bergens mektigste» er kåret. Jeg er ikke imponert.

BAs maktkåring skaper problemer for en bredere demokratisk maktanalyse og representasjon, mener Gyda Oddekalv, partileder i Generasjonspartiet. Foto: Paul S. Amundsen

Det som skulle være en avsløring av skjult makt, blir i stedet en bekreftelse på hvem som allerede sitter med definisjonsmakten.

Bergensavisen (BA) har kåret «Bergens mektigste». De ønsket å finne ut hvem som egentlig utøver mest makt i byen, og undersøke om det finnes «skjulte maktstrukturer» i kulissene. Jeg ble hverken imponert eller betrygget.

For i stedet for å stille de ubehagelige spørsmålene inviterte BA makten selv inn i juryrommet, og spurte om de har skjulte nettverk som styrer byen. Svaret var at nei da, alt er helt åpent, systemet er sunt, ingenting å se her.

Resultatet er mer enn en kåring. Det er en bekreftelse på hvor gjennomsyret samfunnet vårt er av relasjonell makt og hvor dypt forankret pressen selv er i nettverkene de skal analysere.

BA satte sammen en maktjury med folk som selv har hatt og har makt. Tidligere politikere, byrådsledere og personer med tette bånd til de miljøene de nå skulle evaluere. Omtrent som om Hydro skulle lede en gransking av miljøskader i aluminiumsindustrien og konkludere med at alt ser lovende ut.

Menneskene i maktjuryen er ikke uavhengige observatører. De er del av det samme maktapparatet som listen forsøker å kartlegge. De har styrt byen, samarbeidet med aktørene som kåres, og vært med på å forme det systemet som nå beskrives som «sunt».

Hva med egen makt?

BA vil avsløre makten, men nevner ikke med ett ord sin egen rolle som portvokter, informasjonsfilter og agendasetter. Å lage en maktliste er ikke en uskyldig journalistisk øvelse. Det er en aktiv og normativ handling.

Å definere makt er å utøve makt. Og når man gir seg selv denne rollen, uten å erkjenne hvilke interesser man selv forvalter, slutter man å være en uavhengig aktør. Man blir medprodusent av det systemet man påstår å analysere.

Pressens makt ligger ikke bare i det den sier, men i hva den lar være å si. Hvem som får plass, og hvem som aldri får det. Det er skjult makt i praksis. Og det er det mest åpenbare stedet å begynne når man skal avsløre skjult makt.

En slik offentlighet er ikke farlig fordi den er aggressiv. Den er farlig fordi den er friksjonsfri. Den ser ikke lenger forskjell på analyse og anerkjennelse.

De kunne ha inkludert læreren som løfter hele skolemiljøer. Bønder som kjemper for matsikkerhet. Helsearbeidere som varsler om uverdige forhold. Unge stemmer som skaper håp uten å ha tilgang på styreverv eller lobby.

Men de som utfordrer, passer ikke inn i BAs bilde av hva makt skal være. Derfor blir de utelatt. Uten plass. Det er også en utøvelse av makt, BAs makt.

Bergen fortjener bedre

Det trengs mer journalistikk som utfordrer, og mindre som bekrefter. En offentlighet som lar folk kjenne seg igjen, ikke bare beundre de samme ansiktene om og om igjen.

BAs maktkåring er positiv for dem som allerede har makt, og for BAs egen posisjon. Men den skaper problemer for en bredere demokratisk maktanalyse og representasjon. Kåringen normaliserer og bekrefter eksisterende maktstrukturer, og unnlater å gi plass til folkebevegelser, marginaliserte aktører eller alternative former for innflytelse.

Det trengs en ny forståelse av makt. En som ikke starter med dem som allerede har en posisjon, men med dem som aldri får plass. Aldri får ordet. Aldri blir sett.