«Bedre på tall enn på setninger»

«Landet som ble for rikt» var en aldri så liten bok­sensasjon i etter­juls­vinteren: en sak­prosa­bok om økonomi som ble lest og debattert i vide kretser.

Her rettet Martin Bech Holte, eks-McKinsey og med solid erfaring og utdannelse i økonomi, en flengende kritikk mot måten Norge disponerte olje­formuen på.

Vi hadde blitt arvinger og rentenister, hevdet han.

Men det var fortsatt håp, om vi bare fant tilbake til de ærlige, hardt­arbeidende dydene fra gamle dager – som i dette tilfellet var omtrent 2013.

Han ble kraftig imøtegått av fagøkonomer, som blant annet fant feil i tall­grunnlaget hans.

Uten at det tok bort kraften i den store fortellingen han skisserte om hvordan olje­formuen hadde gjort oss late og ute av stand til å foreta tøffe og nødvendige valg.

Allerede er Bech Holte klar med opp­følgeren. «Alternativt stats­budsjett» kunne like gjerne ha vært kalt «Landet som ble for rikt II».

Her gjentar og videre­utvikler Bech Holte poengene sine om hvordan olje­formuen har ødelagt oss.

Det nye denne gang er at elendig­hets­beskrivelsene blir avløst av et konstruktivt forslag til hvordan vi kan gjøre det bedre.

Ikke bare problemer altså. Men forslag til løsninger.

Fem programmer

Løsningene blir opp­summert i det han kaller fem programmer, med tilhørende økninger og kutt i hans eget forslag til alternativt stats­budsjett.

Grunn­ideen er enkel: Kutt hardt i byrå­krati, reguleringer og sub­sidier.

Gi heller pengene direkte i skatte­lette til folk, så får de råd til å betale den reelle prisen for strøm, barne­hager og ferje­billetter.

Slik vil han også få ned det økonomiske «uten­for­skapet», som han kaller det, den påfallende store andelen av nord­menn som har blitt dyttet inn i kategorien «ufør».

Han hevder at dette er en kamuflert arbeids­ledig­het vi bør få slutt på.

Metoden er ikke først og fremt å kutte i stønader, men å la folk med lave inntekter få beholde mer av det de tjener, og slik gjøre det mer attraktivt å jobbe.

Forbildet her er Sverige og de økonomiske reformene de innførte like etter tusen­års­skiftet.

Det er lett å avfeie dette som klassisk høyre­politikk. Og det er det jo, for så vidt. Bech Holte nevner som en inspirasjons­kilde Javier Milei, den eksentriske ultra-libertarianske presidenten i Argentina, mannen som gav motor­sagen til Elon Musk.

Samtidig fremhever han Jens Stolten­berg som et forbilde, der han som finans­minister innledet det som ifølge Bech Holte er gull­alderen i norsk økonomi på tidlig to­tusen­tall.

Tall over ord

Det finnes en egen type fag­litteratur som er skrevet av folk med et brennende engasjement og store kunnskaper om emner som de fleste av oss har liten innsikt i.

Det gjør det naturlig å formidle disse innsiktene i form av en bok, uten at det nødvendigvis betyr at skrive­ferdighetene står i stil med engasjementet og innsikten i fag­feltet.

Bech Holte er en slik forfatter.

Han skal ha honnør for å ta seg tid til å formidle sine tanker og ideer om et svært komplekst fenomen, Norges økonomiske fortid, nåtid og fremtid, og komme med forslag til forbedringer i måten vi disponerer pengene våre på.

Samtidig er det ikke til å komme forbi at noe av det han legger frem er langt unna lett­begripelig.

Her er det teorier og modeller det nok er en fordel å ha en viss grunn­utdannelse i økonomi for å kunne vurdere. En bør iallfall ta seg tid til å lese visse partier sakte, og gjerne flere ganger.

Hør Martin Bech Holte som gjest i «Drivkraft»:

Bech Holte gjør sitt beste for å forenkle og tydelig­gjøre. Men populariseringen gjør det ikke alltid mye bedre.

Forfatteren viser litt for ofte at det er tallene som er hans domene, ikke ordene. Han filtrer seg til tider inn i et vill­nis av meta­forer, der de språklige bildene like ofte tar oppmerksomheten bort fra budskapet, som å fremheve det.

Mannen med motor­sagen

Det har blitt sagt at «Landet som ble for rikt» var boken som alle snakket om og få hadde lest.

Om det stemmer eller ei, så tror jeg ikke at det blir flere lesere av «Alternativt stats­budsjett». Den har en atskillig mindre catchy tittel og mangler den slående grunn­fortellingen til første­boken.

Det er synd, for løsningene han forslår er dristige og interessante. Om de er gjennom­før­bare, er et helt annet spørsmål.

Musk med motor­sagen er et godt bilde på vår tids for­enklings- og privatiserings­iver. I praksis fislet DOGE ut i sanden, mer som et medie­stunt og et symbolsk effektiviserings­teater, enn et konstruktiv bidrag til å løse USAs budsjett­problemer.

Det er liten grunn til å tro at Norge, med vår enorme, stabile tilførsel av olje­penger, vil klare å gå i bresjen for en slik type forenkling og effektivisering som resten av verden har store problemer med å gjennom­føre.

Men debatten er viktig, og den kommer helt sikkert til å gå videre.