«Bedre konjakkfyll-spill vet jeg ikke om jeg har sett»

Stort kjøligere, bitrere og giftigere ekteskaps­mørke enn Edward Albees «Hvem er redd for Virginia Woolf?» fra 1962 finnes knapt.

I Albees nachspiel­stykke stiger promillen i takt med at hemningene synker, og ekteparet George og Marthas verbale kamper blir stadig mer stikkende og infame.

Å sette opp dette stykket er et ganske sikkert kort, et smart trekk fra et teater. Språket er så godt, replikkene så treffsikre og rollene så allment gjenkjennelige at stykket bør være en vinner.

Kanskje det er derfor Nationaltheatret velger å sette det opp i Kanonhallen, et scenerom flere kritikere har pekt på at ikke er optimalt fra publikums­plassene.

Men hvor galt kan det egentlig gå med «Hvem er redd for Virginia Woolf?».

Livsløgner

Ikke veldig galt. Denne gangen har scenograf Nora Furuholmen løst oppgaven fint når hun har etablert en kvadratisk stue i midten der lave hyller utgjør skillet mellom scene og sal.

Alle de fire sidene i stuen brukes, og spillet går ofte i diagonale strukturer, noe som gjør at man som publikummer ikke opplever for mye ryggspill, slik problemet noen ganger har vært i oppsetninger på denne scenen.

«Hvem er redd for Virginia Woolf?» er et stue-skuespill, et tett og intimt kammer­spill. Det foregår hjemme hos ekteparet Martha og George (Albee har for øvrig gitt dem samme navn som USAs første presidentpar).

De har vært på en fest med den akademiske eliten på stedets universitet, og Martha (Laila Goody) har invitert et ungt par med hjem på nachspiel. En idiotisk ide, synes George (Trond Espen Seim), men det er lite å gjøre med det når det ringer på døren.

Ekteparet åpner og ønsker velkommen inn til en orgie av livs­løgner, frykt, selvbedrag, kjærlighet og hat.

En lek

«Hvem er redd for Virginia Woolf?» er skuespillernes stykke og skuespillernes aften.

Regissør Hanne Tømta har gitt stor plass til kvartetten på scenen: Scenografien har ingen momenter som tar oppmerksomhet fra skuespillerne, ingen bakgrunns­musikk mildner den krasse stemningen. Slik får replikkene og spillet stor plass – og mer enn det trenger egentlig ikke dette stykket.

Oversettelsen til Svein Sturla Hungnes sitter godt, språket flyter av gårde, replikkene faller tett.

Ved ikke å overlesse stykket, kommer både humoren, det infame og det befriende frem.

For stykket er faktisk befriende på finurlig vis. Det er som en renselse, en katarsis, som de gamle grekerne snakket om. Det er en lettelse å slippe å delta på nachspielet selv. Men herlig likevel å få bivåne det hele.

Treffsikre piler

De tre timene på Kanonhallen er en lang natts ferd mot dag for skuespillerne. Ikke før er det unge paret Nick og Honey (John Emil Jørgensrud og Maria Ómarsdóttir Austgulen) innenfor dørene, før sårende replikker flyr som treff­sikre piler i rommet.

Krigen er i gang, og Seim og Goody ser ut til å nyte hvert øyeblikk av den.

Selv om Goody har en litt treg start på stykket, det sitter liksom ikke helt fra de første replikkene, henter hun seg kjapt inn og blir kveldens nachspiel­dronning. Med Austgulen som en klar tronarving – bedre konjakkfyll-spill vet jeg ikke om jeg har sett.

Og det er noe med den intime scenen som etableres. Seim og Jørgensrud slipper å spille brautende hovedscene-roller, det gjør at de kan vise frem en fin detalj­rikdom i spillet på Kanonhallen.

For tilbakeholdelsens kunst er sentral i iscenesettelsen av dette Albee-stykket. Og det får de fint til.

Treffende og trygt

Derfor tror jeg Nationaltheatret har gjort et smart repertoar­valg. Gode skuespillere gjør en solid innsats i et stykke som er en klassiker du uansett bør få med deg en gang i livet.

Selvbedraget, løgnene, frykten for sannheten, det som ikke ble slik man skulle ønske i livet – alt får plass i dette teater­stykket.

Det er utmattende og livsnært på samme tid. En revolusjonerende oppsetning er det likevel ikke. Har du tenkt deg på teater og vil se noe trygt som treffer, er «Hvem er redd for Virginia Woolf?» en forestilling som neppe skuffer.

Hvem vil vel ikke på nachspiel med Laila Goody?