1 hour ago
3
Meninger
Debattinnlegg
Digitale medier er designet for å gjøre oss avhengige.
Thale Kvikstad BrunlandStudent
Thale Kvikstad Brunland (25) går siste året på master i erhvervsøkonomi og virksomhetskommunikasjon ved Copenhagen Business School, med fordypning i digitale medier. Foto: Privat Mens vi feirer digitaliseringens suksess, vokser en hel generasjon opp i et uregulert eksperiment der både hjernen og psyken settes på spill.
Jeg er 25 år og en del av generasjon Z. Jeg fikk min første iPhone da jeg var 11, og før jeg var 13 hadde jeg Instagram.
På ungdomsskolen sammenlignet jeg kroppen min med perfekt redigerte influensere. Samtidig hadde noen gutter i klassen en gruppechat der de videresendte nakenbilder som jentene hadde sendt i fortrolighet.
På videregående lå jeg ofte våken om natten og sjekket Snapchat, og jeg kunne ikke konsentrere meg om en bok uten å miste tråden etter noen få sider.
Jeg vokste opp med skjermer som speil og lærte tidlig at verdien min kunne måles i likes.
Jeg kunne sitte i timevis og redigere bilder i håp om noen ekstra likes, og hjertet mitt sank om det ikke ble nok. Algoritmene formet hjernen min før jeg i det hele tatt visste hva dopamin var.
Likevel grep ingen inn.
Les også: Det er designet, ikke selvkontrollen, som setter unge på prøve
Vi snakker ofte om digitalisering som en suksesshistorie, men for min generasjon har det også vært et massivt, uregulert eksperiment på psyken.
Vi har bygget relasjoner på plattformer som ikke var laget for å beskytte oss, men for å holde oss fanget.
De drives av kommersielle hensyn og profitt, ikke av barns velvære eller demokratiske verdier. Vi har blitt små brikker i et gigantisk system som vet mer om oss enn vi selv gjør.
Forskningen bekrefter det jeg allerede kjenner på kroppen.
Psykolog Jonathan Haidt har vist hvordan depresjon, angst og selvskading blant unge skjøt i været etter 2012, parallelt med at smarttelefonen ble vår konstante følgesvenn.
Tallene er urovekkende.
Kronikkforfatter Thale Kvikstad Brunland (25). For øyeblikket skriver Brunland master om hvordan digitale medier er designet for å gjøre oss avhengige, og jo mer Brunland setter meg inn i det, jo mer bekymret blir hun. Foto: PrivatMedietilsynet peker på at 72 prosent av norske barn mellom 9 og 12 år bruker sosiale medier. Over halvparten har blitt eksponert for voldelig eller skremmende innhold.
Jeg har fortsatt bildet i hodet av en jente som skjøt seg selv på barndomsrommet, en video jeg fikk tilsendt som en «joke» for over ti år siden.
Samtidig rulles kunstig intelligens ut i rekordfart med minimal regulering, kontroll eller motstand.
EU ber de store teknologiselskapene signere frivillige avtaler om ansvarlighet.
Flere nekter.
Jeg forstår at teknologi gir et hav av muligheter, men må disse fremskrittene virkelig komme på bekostning av verdier vi har brukt så mye tid og ressurser på å bygge opp i det norske samfunnet?
Vi må våge å ta kontrollen tilbake. Vi må slutte å se dette som et individuelt problem.
aJa, det er usuntbJa, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre noe med detcLitt, men ikke i vesentlig graddNei, jeg opplever det ikke slikeUsikker
Ingen forelder kan stå alene mot en global industri som kjenner våre svakheter bedre enn vi selv gjør. Vi må snakke ærlig med barn og unge om algoritmer, kroppspress og skjermbruk før TikTok gjør det for oss.
Vi må bygge rom der vi kan lære å se hverandre i øynene, uten lys fra en skjerm som distraherer.
Skolene må ta tilbake undervisningen fra skjermene og bygge ekte fellesskap. Men dette handler også om politikk.
Vi trenger et teknologisk barnevern der Norge setter grenser for teknologien, ikke for barna.
Jeg mener dette blant annet innebærer å innføre en 16-årsgrense for sosiale medier med reell aldersverifisering. Teknologiselskapene bør også gjøres forpliktet til å gjøre algoritmene sine transparente, slik at vi vet hva barn og unge blir eksponert for.
Vi må opprette en nasjonal digital barndomskommisjon som uavhengig vurderer konsekvensene av skjermbruk og kunstig intelligens.Skolene bør være skjermfrie frem til videregående, slik at lærerne får verktøy for digitale pauser og ansikt-til-ansikt-kommunikasjon.
Til slutt må vi stanse offentlige investeringer i prosjekter som ikke tar hensyn til barns psykiske helse.
Jeg som vokste opp på skjerm, vet hvordan det føles å bli fanget av den.Jeg vet hvordan det kjennes å ikke klare å logge av selv når jeg vil, og jeg håper de som bestemmer, tør å se hva som står på spill.
Jeg frykter at vi om ti år vil se tilbake og spørre: Hvordan i all verden kunne vi la dette skje?
English (US)