– Barna må lære seg å stå på egne ben, men vi må også lære dem å stå sammen

KRONIKK: Det finnes et merkelig paradoks i norsk ungdomskultur: Vi er et av verdens mest egalitære samfunn, men samtidig har vi skapt en av de mest ekskluderende ungdomstradisjonene – russetiden.

Hanne Backe-Hansen, rådgiver for forebygging i Blå Kors.

En feiring som i utgangspunktet skulle markere overgangen fra ungdom til voksenliv, har utviklet seg til et sosialt minefelt der konstant gruppepress, økonomiske skillelinjer og alkoholkultur skaper tydelige grenser mellom de som er med, og de som er utenfor.

«Det startet med en rød lue i 1905. I dag er det millionindustri», skriver NRK om russetidens utvikling – en treffende oppsummering av hvordan en enkel avgangsmarkering har vokst til et enormt kommersielt og sosialt fenomen.

For de som deltar, kan russetiden være en fantastisk feiring, full av vennskap og uforglemmelige opplevelser. Men for de som ikke blir inkludert i en russegruppe, som ikke har råd til buss eller klespakker, eller som ikke ønsker å drikke, kan perioden bli en påminnelse om at fellesskapet ikke er for alle.

Dette er ikke nytt. Ungdom har alltid organisert seg i sosiale grupper, og det å være en del av en gjeng har vært viktig for identitet og tilhørighet. Det som imidlertid skiller dagens russetid fra tidligere generasjoner, er graden av kommersialisering, statusjaget og hvor tidlig ekskluderingsmekanismene settes i gang.

Når fellesskap blir ekskluderende

De som ikke passer inn i de «riktige» gruppene, risikerer flere år med utenforskap og ensomhet. Sosiale medier forsterker dette problemet ved å synliggjøre ekskludering og skape et konstant press om å tilhøre en gruppe. Dette starter allerede på ungdomsskolen, lenge før noen har tatt på seg den første røde eller blå buksen.

Hva kan vi gjøre? For det første bør vi erkjenne at russefeiringen ikke er en privat begivenhet, den har blitt en samfunnsinstitusjon som påvirker tusenvis av unge. Det betyr at vi både kan og må regulere den, påvirke den og endre den. Vi gleder oss over at arbeidet med å skape en mer inkluderende russetid er i gang, og at endringer er på vei.

Et konkret eksempel på dette er at regjeringen ønsker strengere regler for russebusser, flytte russetiden og ha mer tilsyn med de kommersielle aktørene. For det andre må vi forstå at foreldrene spiller en avgjørende rolle. Mange unge står i en lojalitetskonflikt: De ønsker å følge sine egne verdier, men frykter å miste vennene sine hvis de ikke tilpasser seg gruppen.

Foreldre som tar initiativ til samtaler om drikkepress, økonomisk press og inkludering, kan gi ungdommene tryggheten de trenger for å ta egne valg. For det tredje må vi anerkjenne at utenforskap ikke bare er et ungdomsproblem – det er et samfunnsproblem. Hvis vi ønsker å oppdra en generasjon som setter fellesskap foran status, må vi begynne med å skape arenaer der alle føler seg velkomne, uavhengig av økonomi og livsstilsvalg.

Foreldre har makt til å endre russetiden

Undersøkelser fra Blå Kors viser at 1 av 4 ungdommer gruer seg til russefeiringen. 1 av 4 er også usikre på om de får bli med i en russegruppe og mange yngre ungdommer føler økt press om å drikke alkohol. Dette viser hvor sterkt gruppepresset er. Desto viktigere er dermed foreldrenes rolle i å forberede ungdommene på utfordringene de kan møte.

Det er lett å tenke at hver familie må løse dette alene, men utenforskap og ruspress er ikke bare et individuelt problem – det er et samfunnsansvar. Felles normer og forventninger blant foreldre kan ha stor innvirkning på ungdomsmiljøet, men dette arbeidet må starte tidlig. Allerede på ungdomsskolen, eller tidligere, må vi legge grunnlaget for inkluderende fellesskap og bevissthet rundt rus og sosiale mekanismer.

Foreldreskap som forebygger

Ifølge World Value Survey er uavhengighet den viktigste verdien norske foreldre ønsker å lære barna sine. Vi oppdrar dem til å klare seg selv. Men kan det tenkes at vi setter denne verdien så høyt at vi noen ganger glemmer verdien av fellesskap?

FN rapporterer at foreldrekompetanse og sterke foreldrenettverk er de viktigste beskyttelsesfaktorene mot utenforskap i barn og unges oppvekst. Likevel er det lite fokus på hvordan samfunnet kan støtte foreldre i denne rollen. Derfor må vi heie mer fram de som bygger slike fellesskap.

På foreldremøtene i 9. klasse kan vi snakke om mer enn karakterer og mobilregler. Vi kan snakke om hvordan vi sammen kan skape trygge rammer, unngå statusjag og bidra til å inkludere alle. Når foreldre samarbeider om å sette tydelige rammer og fremme en mer inkluderende kultur, skaper vi tryggere fellesskap for alle. Og ved å ta ansvar sammen, lenge før russetiden begynner, kan vi redusere risikoen for både utenforskap og skade. Kanskje er det på tide at vi ikke bare lærer barna våre å stå på egne bein, men også å stå sammen.