Barn medisineres til taushet. Noen må si stopp.

Medisinering med tunge antipsykotiske medikamenter er blitt en faglig hvilepute for mange fagfolk innen barne- og ungdomspsykiatrien, mener konstituert overlege Tore Kierulf Næss. Foto: Jan T. Espedal

Gjennom årene jeg har jobbet på Nic Waals Institutt, har jeg sett noe som i økende grad har forbløffet og bekymret meg.

Jeg har jobbet som lege på Nic Waals Institutt i Oslo siden 2021, et sted som i generasjoner har vært et helt vesentlig fagmiljø for norsk barne- og ungdomspsykiatri. Gjennom de årene jeg har jobbet her, har jeg lært utrolig mye og fått se hele spekteret av de problemstillinger som bringer barn, ungdom og familiene deres til en psykiatrisk klinikk. Alt fra konsentrasjonsvansker hos skolebarn, som vi kaller ADHD, til selvmordsforsøk og psykoser hos ungdom.

Men jeg har også sett noe som i økende grad har forbløffet og bekymret meg: hvordan medisinering med tunge antipsykotiske medikamenter er blitt en faglig hvilepute for mange fagfolk innen barne- og ungdomspsykiatrien. På barnas bekostning.

Beregnet på voksne med psykose

Vi bruker, dessverre, mange ulike medikamenter i barne- og ungdomspsykiatrien. Noen mener at dette er nødvendig og et gode.

I mange tilfeller er både barna og foreldrene fornøyde med medisinbruken. Og heldigvis har de fleste medikamentene vi bruker, kun relativt lette bivirkninger.

Jeg inkluderer sentralstimulerende medisiner mot ADHD og såkalte lykkepiller (SSRI) i denne gruppen.

Det er vanskelig å argumentere godt for at disse medikamentene i seg selv hjelper mange pasienter på lang sikt, men i de aller fleste tilfeller gjør de heller ingen stor skade. Man kan og bør imidlertid kritisere denne praksisen, og mange gjør nettopp det. I det offentlige ordskiftet så vel som i fagtidsskrifter.

Det finnes imidlertid en gruppe medikamenter som vi vet gjør stor skade. Og som få vet om at brukes i stor grad på barn og unge med psykiske vansker. Dette er tunge medisiner som er beregnet på voksne med psykose.

Men i barne- og ungdomspsykiatrien brukes de ikke bare på dem med psykose, men også på sinte og vanskelige barn.

Dersom barnet i tillegg har generelle lærevansker, det vi tidligere kalte psykisk utviklingshemning, og medikamentet bare brukes i seks uker av gangen, er forskrivningen i tråd med legemiddelverkets godkjenning. Men i alle andre tilfeller bryter forskrivningen med retningslinjene medikamentet er godkjent under forutsetning av.

Slukker vitaliteten og livsgnisten

Det finnes en stor gruppe barn som gjennom denne praksisen er medisinert til taushet.

De tunge medikamentene, som oftest Risperidon eller Aripiprazol, slukker vitaliteten og livsgnisten i dem, og dermed også opprørstrangen. Et opprør som ikke sjelden er en helt legitim respons på omgivelser som ikke har kunnet gi barnet utviklingsbetingelser det har trengt.

Jeg har selv vært med på denne praksisen og har etter hvert utviklet en sterk tvil om hvorvidt det vi gjør, er forsvarlig. Mitt inntrykk er at denne medisineringen aldri fører noe bra med seg for barna det gjelder. Men den kan oppleves som bra for omgivelsene, inkludert behandlere, som da slipper å forholde seg til det vanskelige uttrykket hos barnet.

De fleste av disse barna legger på seg, i noen tilfeller så mye som 25–30 kilo. Noen utvikler fettlever selv om de bare så vidt er kommet inn i tenårene.

Mange pasienter som aldri har hatt psykose, er i sin tid i barne- og ungdomspsykiatrien blitt stående på tung antipsykotisk medisin i årevis og pådratt seg store helseskader. Ofte uten at valg av preparat er særlig godt begrunnet i journal, eller at vektøkning og somatiske komplikasjoner er fulgt opp.

Når jeg har tatt opp denne problemstillingen i behandlingsmøter og fagmøter, er jeg blitt oppfattet som brysom. Det er som om jeg har tråkket på en sår tå.

Rop om hjelp

Gjennom det siste året har vi hatt besøk av både kronprinsparet og helse- og omsorgsministeren her på Nic Waals Institutt. De eksklusive gjestene fikk blant annet møte pasienter og familier som var godt fornøyde med behandlingen de hadde fått.

De fikk også høre om instituttets nysatsing: de såkalte hjemmesykehusene. Kanskje fikk de også høre at hjemmesykehusene egentlig er et sparetiltak, fordi de er billigere å drive enn døgnavdelinger og institusjonsplasser, som er alternativet for en del av disse pasientene.

«Hva er nedsiden ved hjemmesykehusene?» spurte helse- og omsorgsministeren da han var her. Akkurat det hadde ikke klinikksjefen noe godt svar på. At det innebærer mer bruk av antipsykotisk medisin på barn, utenfor legemiddelverkets retningslinjer, var det ingen som kom på å si.

Det tragiske i dette er at vi har andre perspektiver og virkemidler som vi vet virker, og som har virket i mange tiår. Barna som blir medisinert med antipsykotiske medikamenter, er ofte urolige, sinte og høylytte. Med utgangspunkt i tradisjonell og god barne- og ungdomspsykiatri vet vi at disse barnas uttrykk som oftest er et rop om hjelp.

Det finnes forsvarlige og veldokumenterte metoder problemstillingene kan møtes med: familieterapi, samspillsintervensjoner, foreldreveiledning, systemarbeid, individualterapi for pasientene og noen ganger terapi for foreldrene også.

I mange tiår fantes det til og med avdelinger der hele familier ble lagt inn sammen. Det var slik Nic Waals Institutt gjorde det og etter hvert lærte opp en hel generasjon norske fagfolk til å gjøre. Det er et tungt arbeid, men det fungerer. Vel å merke dersom de som utfører behandlingen, har både riktig kompetanse og opprettholder troen på at behandlingen fører frem.

Noen bør tråkke på bremsen

Den unike kompetansen som instituttet gjennom tiår har vært kjent for, er gradvis blitt vasket ut.

Hvorfor instituttet har gått fra å ha et psykoterapeutisk fokus til et mer medisinorientert fokus, er viktig å forsøke å svare på. Jeg tror det har å gjøre med at det psykoterapeutiske fokus er tyngre og mer kompetansekrevende å drifte, og at den overordnede sykehusledelsen har favorisert instituttledere som er tro mot et mindre krevende og mer instrumentelt behandlingsregime.

Slik sykehusvesenet utvikler seg, og barne- og ungdomspsykiatrien sammen med det, tror jeg ikke vi vil se mindre bruk av tung antipsykotisk medisinering av barn uten psykose i tiden fremover. Med mindre noen sier stopp og tråkker på bremsen.

Dersom man ikke lenger kunne bruke slike medikamenter på barn og ungdom, ville man blitt tvunget til å finne andre og mer forsvarlige løsninger. Det kunne både barna som kommer til de barne- og ungdomspsykiatriske institusjonene, og institusjonene selv hatt godt av.

Svar fra Lovisenberg Diakonale Sykehus: Flere terapiretninger

Kronikkforfatter Tore Kierulf Næss tar særlig opp behandlingstilbudet til gruppen barn og unge med sinne- og følelsesreguleringsvansker. Her har sykehuset en omfattende, kunnskapsbasert satsing på psykoterapeutiske behandlingstilbud, med flere terapiretninger representert.

Flere forsknings- og fagartikler om dette er publisert. Tilbudet omfatter individualterapi, gruppeterapi, musikkterapi, miljøterapi, psykomotorisk fysioterapi, familieterapi og foreldreveiledning, og følger nasjonale behandlingsretningslinjer. Se også våre nettsider lovisenbergsykehus.no/behandlinger.

Tone Hærem, kommunikasjonsdirektør, Lovisenberg Diakonale Sykehus