Barn lærer hva de hører, derfor heiser vi flagget!

Spørsmålet kom fra et barn på besøk hos oss, på omtrent samme alder som sønnen min. Utenfor huset vårt henger et prideflagg. Synlig, fargerikt og plassert med omhu. Det er vårt signal om at alle er velkomne her, uavhengig av kjønn, legning eller bakgrunn. Jeg svarte rolig «Ja, det gjør vi». Og at flagget handler om respekt, trygghet og rettigheter for alle mennesker uavhengig av hvem de elsker.

Barnet svarte: «Foreldrene mine sier at menn som er kjæreste med menn, og damer som er kjæreste med damer er onde mennesker»….

Det ble stille et øyeblikk. Ikke fordi jeg manglet ord, men fordi situasjonen var så talende i seg selv. For her står vi ansikt til ansikt med et av de viktigste spørsmålene i samfunnet vårt:

Hvilke verdier lærer barna, og hvem har ansvaret for det?

Verdier formes tidlig

Dette er det vi kaller primærsosialisering. Barnets første møte med verden, gjennom foreldrene og andre nærpersoner. Det er her grunnlaget legges for hvordan barn ser seg selv og andre. Hvem som er «innafor», og hvem som er «utenfor», og hva slags språk og holdninger det er greit å bruke. Vi foreldre har en enorm makt, og et enormt ansvar! Det vi sier, gjør og viser blir til verdier barna tar med seg ut i verden. Og det vi ikke sier blir også hørt. Stillheten vår tolkes. Forsiktigheten kan forstås som skam. Taushet kan føles som avvisning. Barnehagen, skolen, idretten, medier og jevnaldrende vil alle bidra til barnets videre utvikling, men det første rammeverket kommer hjemmefra. Det er dette rammeverket barna vurderer nye inntrykk opp mot, og det preger hvordan de møter andres identitet og kjærlighet.

Derfor heiser vi flagget, også i 2025

Prideflagget som henger ved inngangsdøren vår er ikke til pynt. Det er ikke en trend. Det er ikke en politisk markør. Det er et signal. En tydelig og enkel beskjed: «Her er du trygg, her er du velkommen!». Og flagget er fortsatt nødvendig, for det finnes fortsatt barn, og voksne som lærer at kjærlighet mellom to av samme kjønn er galt. Fordi det fortsatt finnes elever som er redde for å si høyt hvem de er forelsket i. Fordi det fortsatt finnes steder der det å være åpen homofil, bi eller trans fører til hvisking, latter eller verre.

Pride er ikke bare for de som er skeive. Pride er for oss alle, oss som ønsker et samfunn der mennesker får være seg selv uten frykt. Og for barna våre, som trenger å se at vi faktisk mener det vi sier om likeverd.

Hvordan vi velger å møte barna betyr alt

Jeg ble ikke sint den dagen. Jeg kunne sagt mye. Jeg kunne ha blitt opprørt, sagt at det var uakseptabelt eller avsluttet besøket. Men det ville ikke hjulpet barnet. For barnet var ikke ondskapsfullt. Det var nysgjerrig, og forvirret. Jeg prøvde å møte barnet med trygghet og ro. Ikke fordi jeg aksepterte ordene, men fordi jeg ville vise at det går an å tenke annerledes og samtidig være trygg.

Barn er ikke statiske, de er under utvikling. De forstår ofte mer enn vi tror, og stiller spørsmål vi voksne kan vegre oss for å svare på. Men det er nettopp i disse samtalene vi bygger broer. Når vi lytter til hva barna sier, og svarer med åpenhet fremfor avvisning, åpner vi dører. Dører til empati, forståelse og til kritisk tenkning. Vi trenger voksne som tør å stå i de vanskelige samtalene. Som ikke tier eller sukker oppgitt, men som tar et skritt nærmere og sier «vil du at jeg skal forklare?».

Et felles prosjekt

Dette handler ikke om èn familie, èn skole eller èn hendelse. Det handler om hvilket samfunn vi vil være, og hvilken fremtid vi ønsker å gi barna våre. Hvis vi ønsker en generasjon som tåler forskjeller, som står opp for hverandre og som vet at kjærlighet aldri er farlig, da må vi begynne med oss selv. Vi må tørre å snakke åpent om legning, identitet og rettigheter hjemme. Ikke bare når det dukker opp i media. Vi må våge å utfordre egne fordommer, og stå imot gamle læresetninger som ikke hører hjemme i et inkluderende samfunn. Vi må heise flagget, i ord, handling og hverdag!

(Av hensyn til personvern er situasjonen anonymisert og delvis omskrevet).