Barn i strenge kristne miljøer lever i frykt for Satan

Hvordan er det for barn å vokse opp i strenge kristne miljøer, ofte kalt lukkede trossamfunn? Hvordan er hverdagen og familielivet for disse barna? Og er måten de vokser opp på, i strid med barns rettigheter?

Disse spørsmålene var sentrale da forskerne Anja Bredal og Ingrid Smette ved NOVA på Oslo Met startet arbeidet. NOVA står for Norsk instiutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Dette er den første studien i sitt slag i Norge.

Forskerne har intervjuet 28 voksne personer, de fleste mellom 20 og 35 år. Trossamfunnene de har vokst opp i har en bokstavtro tolkning av Bibelen og andre religiøse skrifter. De forkynner konservative familie- og kjønnsidealer. De som er intervjuet har enten forlatt menighetene, eller er på vei ut.

Mange av disse hadde positive minner fra tidlig barndom, og fra familien sin, men hadde i økende grad opplevd at det ble for vanskelig å leve etter menighetens regler, sier Bredal.

– De har vokst opp i trossamfunn som mener at de er de eneste som har forstått hva som er «å leve rett». Dette handler om å leve etter Guds vilje, og at hele hensikten med livet her er å oppnå frelse og komme til Gud. Foreldres rolle er å sørge for at barna lever rett, sier Anja Bredal til NRK.

Studien er laget på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Bakgrunnen er en bekymring for barn og unges oppvekstvilkår i disse miljøene, skriver forskerne.

Et liv styrt av menigheten

For disse barna er familien og menigheten nesten det samme. Troen styrer mye av det som skjer hjemme, og mye av fritiden går med til aktiviteter i menigheten. Det er vanskelig å skille mellom familieliv og menighetsliv, går det fram av rapporten.

Verden er delt i to, skriver de. Barna lærer at det er et skarpt skille mellom «oss» (som er innenfor og trygge) og «dem» (resten av verden som er syndig og farlig). Dette gjør at barna ofte føler seg annerledes og ensomme i offentlig skole, ifølge forskerne.

De fikk ikke være like mye sammen med andre barn, forteller de intervjuede. De lærte å tenke at verden utenfor er negativ. Målet med oppdragelsen var at barna skulle bli værende i menigheten og bli frelst, heller enn å bli selvstendige voksne som tok egne valg.

Bredal forteller at de som er intervjuet i studien sier det onde ofte var til stede i barndommen, som en fare, ofte i form av Satan.

– Det kan variere hva man kaller det, men etter hvert får barna innlært en forestilling om det onde. De fleste har nok kjent på at det er noe skummelt og farlig som man risikerer, også tidlig i barndommen.

– På hvilken måte kan dette verdensbildet være skadelig?

– Det er en psykisk belastning å leve med frykt for å gjøre noe feil som får fatale konsekvenser, ikke bare for deg selv, men også for de du er glad i. Det kan være vondt å leve med frykten for at venner på skolen, som tilhører verden utenfor, skal komme til helvete hvis du ikke klarer å omvende dem. Barna får restriksjoner på hvem de får lov til å bli venner med og hva de får være med på, noe som kan føre til at de blir ensomme, føler seg annerledes eller blir mobbet, sier Bredal.

Navnet på rapporten er «En segregert barndom» Det er en barndom der du er holdt adskilt fra andre, forklarer Bredal.

– Dels handler det om å ikke omgås personer utenfor, for eksempel gutter som faller ut av fotballaget fordi de ikke kan spille kamp på søndag. Men det handler også om at menighetene har et veldig gjennomorganisert aktivitetstilbud som gjør at barnas tid i stor grad er beslaglagt, forklarer Bredal. Selv om mange hadde gode minner fra slike aktiviteter, var de kritiske til den sterke kontrollen av tiden deres.

Les også: – Hvorfor skal religionsfrihet trumfe alle andre rettigheter?

Risiko for at barns rettigheter brytes

Forskerne mener det er stor fare for at disse barna ikke får oppfylt rettighetene sine på to områder.

• Frykten for helvete og utenforskap, samt ensomheten, kan være skadelig for barnas psykiske helse. Dette kan regnes som psykisk vold.
• Mangel på frihet: Barna får ikke lov til å utvikle sine egne meninger eller tenke fritt, slik norsk lov og Barnekonvensjonen sier at de har rett til.

Anja Bredal understreker at de som er intervjuet i svært liten grad har nevnt fysisk vold som ledd i oppdragelsen. Men når vi snakker om vold i utvidet betydning, som psykisk vold og skade, er det mer aktuelt, sier hun.

– Det handler om å måtte fornekte sin egen kropp, føle seg ensom og leve med trusselen om helvete, som noen har rent traumatiske minner om.

Studien viser en mangel på frihet som er viktig for barn, sier Bredal.

– Barns rett til medbestemmelse bygger på at jo eldre barnet blir, jo større evne skal det få til å danne egne synspunkter. Vi er bekymret for en oppvekst der man ikke får lov til å lære og danne egne synspunkter fordi fasiten allerede er gitt, sier Bredal.

– Man lærer at det å kjenne etter egne interesser kan være egoisme i strid med Guds vilje. Hvis valgfrihet kun er å velge mellom rett og feil, der det ene valget fører til fortapelse, er det vanskelig å se på det som et reelt valg, sier hun.

Forskerne skriver at motsetningen mellom ren og syndig kommer tydelig til uttrykk i spørsmål om seksualitet.

–: Det handler ikke bare om at sex før ekteskapet er synd, men i bredere forstand at alt som handler om kroppslige følelser, drømmer og tiltrekning er skittent og farlig. Alle vi har intervjuet har en opplevelse av å ha kjent på ting de vet er forbudt og syndig, og som de trodde de var alene om.

– Hva sier de som er intervjuet om hva dette har gjort med dem?

– At det har vært vondt å kjenne på at det som skjer i kroppen er feil, at man må undertrykke det og ha dårlig samvittighet for det. Ganske mange har erfaring med å måtte gå til en religiøs leder og tilstå, eller bli spurt ut av mannlige ledere om hva som har skjedd. Man lærer generelt at man skal undertrykke egne behov, sier Bredal.

– Et eksempel er at mange forteller om onani som et sentralt problem. Vi har eksempler på både gutter og jenter som har måttet fortelle til en religiøs leder i ganske stor detalj at de har onanert, fordi det er syndig og må gjøres opp for.

– Hva tenker du dette gjør med utviklingen til barn?

– Vi vet at seksualitet er en grunnleggende og dypt personlig følelse også for barn, og her lærer man barn å fordømme sin egen naturlige seksualitet.

– Jeg var mye redd

NRK har snakket med en mann tidlig i 40-årene som har vokst opp i Jehovas vitner. Han ønsker å være anonym, av hensyn til familien sin. Han har lest deler av rapporten, og sier han kjenner seg igjen.

Han understreker at han har hatt snille foreldre, men sier at det å vokse opp i menigheten har gitt han dårligere psykisk helse.

– Jeg var mye redd, og tenkte mye på hva Satan og hans demoner kunne finne på å gjøre. Denne frykten holdt jeg for meg selv, uten å snakke med noen. Det er vanskelige tanker for et lite barn å håndtere. Dette gjorde meg engstelig og redd, sier mannen i dag.

– Jeg var også redd for å gjøre feil. Jeg ble en selvutslettende gutt som var lydig og gjorde som jeg skulle. I ungdommen var jeg livredd for at jeg kanskje var homofil. Det ville være helt forferdelig. Så endte det jo dessverre slik, sier mannen til NRK:

Han ha lest deler av rapporten, og er enig i analysen av funnene.

– Det skarpe skillet mellom å være innenfor eller utenfor, det gode mot det onde som i rapporten heter et dualistisk verdensbilde kjenner jeg meg igjen i. Det var et skarpt skille mellom Jehovas vitner, som skulle overleve Harmageddon og komme inn i paradiset, og de verdslige mennesker som tilhørte falsk religion.

– Siden dårlig omgang ødelegger gode vaner, var det viktig å begrense kontakten med alle andre som ikke var et Jehovas vitne, sier han.

– Det var ni år med mye skam

Han kjenner seg også igjen i rapporten, om det å få tenke fritt som barn og ungdom.

– Vi lærte at tvil og kritiske spørsmål er en uting: Fokus er på lydighet og at man godtar den bibelske forståelsen som er utarbeidet av det styrende råd. At akademisk utdannelse er en uting, fordi det tok fokus bort fra Jehova og sannheten.

Han kaller det en autoritær og lydighetsorientert oppdragelse, med religiøs indoktrinering.

Selv har han fra rundt 14 års alder kjent på homofile følelser. I dag lever han åpent som homofil. Det har ikke alltid vært lett.

– Å leve ut sin homofile legning er en svært alvorlig synd. Gjennom oppveksten opplevde jeg mye motstand mot homofili. Det var til dels stygge holdninger, og det var ikke uvanlig å vise avsky.

Han sier han gikk i ni år alene, og prøvde å holde sin legning skjult.

– Det var ni år med mye skam og vanskelige følelser. Det var egentlig helt forferdelig.

– Det er barn som går under radaren

Studien er basert såkalt kvalitativ metode, ikke på intervjuer med svært mange mennesker. Bredal mener likevel den gir et godt bilde på situasjonen for barn og unge i disse miljøene.

– Vi kjenner igjen det de unge voksne forteller fra utallige medieoppslag, dokumentarer og bøker. Det er slående mange fellestrekk på tvers av ulike trossamfunn. Jeg tror det er representativt fordi begrunnelsen for oppdragelsen ligger i trosforestillingene, og de er jo der fortsatt, sier Bredal.

– Er dette barn som går under radaren?

– Ja, det er barn som går under radaren. Det er mye vanligere å problematisere innvandreres barneoppdragelse, og da særlig knyttet til islam.Dette er grupper som regnes som etnisk norske og yre sett velintegrerte; de har jobb og bidrar til samfunnet. En viktig grunn til at de går under radaren er at trosfriheten står sterkt i Norge, og temaet havner lett i debatten om religion og trosfrihet.

– Risikerer man ikke å gripe inn i foreldres religionsfrihet hvis man prøver å gjøre noe med dette?

– Jo, det gjør man, og her er det flere rettigheter som står i motsetning til hverandre. Foreldre har rett til å oppdra barna sine som de vil, men ikke uten grenser. Etter norsk lov er foreldreansvaret todelt: man har rett til å bestemme over barna, men også en plikt til å beskytte dem mot skade. Barns rettigheter kan noen ganger komme i konflikt med foreldres, sier Bredal.

Mannen med bakgrunn i Jehovas vitner sier han er glad for at det endelig fokuseres på barns rettigheter i disse lukkede miljøene.

– Frykten for Satan er skadelig for barn. Og barn skal ha rett til både religions- og tankefrihet: Men oppdragelsen innen Jehovas vitner fremmer ofte det motsatte, sier han til NRK.

NRK har vært i kontakt med Jehovas vitner. De mener framstillingen av deres religion er feil. De viser også til en dom i lagmannsretten om statstilskudd der det heter at trossamfunnets regler eller praksis ikke utgjør psykisk vold og negativ sosial kontroll eller krenker barns rettigheter. De sier læren deres legger vekt på kjærlighet, ikke på frykt eller skam i oppdragelsen. De skriver at de legger vekt på at den enkelte skal ha selvbestemmelse og kunne ta egne,frivillige valg om tro og livsstil.

Staten har anket dommen fra Lagmannsretten inn for Høyesterett.