Barn i 2.-10. klasse har full tilgang til porno, vold og grove krigsscener

Dette er ikke et foreldresviktproblem og ei heller et lærersviktproblem. Dette er systemsvikt. Og systemsvikt er vårt ansvar. Dette innledet jeg en sak til eventuelt med i oppvekstutvalget forrige uke.

I Kristiansand får skoleelever utdelt digitale enheter som ikke er sikret godt nok. Mange er uten filtrering, uten tilgangstyring og uten tidsbegrensinger. Den digitale skolehverdagen har løpt fra både politikere, foreldre og systemer, og det føles som vi kjører på en motorvei uten autovern eller midtrabatt.

Resultatet er at noen barn i 2.-10. klasse i Kristiansand i dag har full tilgang til porno, vold og grove krigsscener når de tar med enheten hjem. Chromebooks har noe filter som følger bruker, men det er fremdeles tilgang til YouTube, Shorts, spill og algoritmiskstyrt innhold og såkalt «hjernestøy». Med to tastetrykk finner barn fra 4.-10. klasse med tilgang til Chromebook, drap og voldsspill som GTA, Call of Duty på YouTube.

Og det skjer på skolens utstyr, uten grenser, uten kontroll og uten nasjonale krav. Dette er kjempealvorlig.

Utdanningsdirektoratet sier det tydelig i sin veileder. Skoleeier skal sikre filtrering, tilgangsstyring og en forsvarlig digital infrastruktur. Det er ikke et valg skoleeier har, men en plikt.

Det finnes ingen helhetlig filtrering, ingen felles tilgangsstyring og ingen risikovurdering for barnas digitale hverdag i Kristiansand. Det er overlatt til hver enkelt rektor på 42 skoler. Derfor varierer praksisen enormt. Noen skoler har kalkulert risikoen selv og holdt tilbake ipader de visste var utrygge. Vi kjører digital lotto som struktur for barna våre.

Skal vi virkelig la barnas digitale sikkerhet avhenge av hvilken skole de går på? Hvor er nasjonale og lokale samkjørte føringer?

Foreldre og lærere kontakter meg og beskriver barn som kommer utladet til skolen fordi de har ladet hele natten med skolens Chromebooks. Det står i elevens ukeplan at de må lade Chromebook-en hjemme. Men den brukes til å se innhold som aldri skulle vært tilgjengelig for dem, døgnet rundt.

Foreldre har nok digitale enheter å sikre og lage trygge rammer rundt. Noen er flinkere enn andre. Dette kan vi ikke på skoleenheter fordi de er styrt og programmert fra skoleeier. Barn sitter med lekser det ene sekundet og spiller i neste øyeblikk. Barn er smarte. De finner alltid en vei. Omfanget av tiden barna er disponert for skjerm totalt, er med på å øke sosiale forskjeller, og ikke minst så øker helserisikoen og forutsetninger for alt videre i livet. Det gir også elendig grunnlag for lek og læring, noe vi alle er opptatt av.

Men det skal ikke være foreldrenes dugnad å sikre kommunal infrastruktur. FAU kjemper sterkt lokalt og nasjonalt for å bli hørt, og foreldre landet over er kommunens digitale brannmur.

Det skal ikke være foreldrenes dugnad å sikre kommunal infrastruktur.

Barn forteller selv at de ser medelever bruke YouTube og spiller i skoletimen. De lukker bare fanen når lærer nærmer seg. De sitter også ute og spiller og ser på YouTube før skolen starter om morgenen.

Dette står i skarp kontrast til hvordan Norges største skoleeier, Oslo kommune, og andre skoler, styrer digitale enheter:

• Tidsstyring, enhetene fungerer innenfor skolens rammer

• Whitelist, kun godkjente nettsteder åpnes

• Kun lærings- og undervisningsapper er tillatt

• YouTube er stengt. Åpnes av lærere ved behov i undervisningen

• Sentral styring, lærere og foreldre slipper å leke IT-sikkerhetssjefer

Dette er eksempler på hvordan digital sikkerhet tas på alvor. Algoritmer som aldri var ment for barn, kaprer oppmerksomheten, søvnen og ødelegger den psykiske og fysiske helsa deres, dag inn, dag ut.

Jeg er ikke imot skjerm. Det kan være et fantastisk verktøy og supplement, når det er brukt riktig! Men det må være under trygge rammer. Det har vi ikke i dag.

I møtet med oppvekstutvalget forrige uke ba jeg administrasjonen vurdere følgende til neste møte:

• Midlertidig stans i hjemsending av digitale enheter fra 1.-10. trinn i hele kommunen inntil nødvendig filtrering, tilgangsstyring og sikkerhet er på plass.

• En risikovurdering av dagens praksis vurdert opp mot Utdanningsdirektoratets veileder og pliktkrav.

• En plan for lik praksis i hele kommunen slik at digital sikkerhet ikke varierer etter postnummer samt en estimert kostnadsramme for å få dette på plass.

• En orientering om dagens praksis og utfordringer ved den.

Jeg har tillit til at skoleeier ved Kristin Robstad og Rune Heggdal nå tar ansvar, og tar dette på alvor. For Utdanningsdirektoratet sin veileder fra 2024 slår fast at skolen har ansvar for digital trygghet, også når enheten tas med hjem. Og det vi ser nå, er også en nasjonal systemsvikt. Dette er ikke én kommunes feil. Det er resultatet av mange år med full frislipp på digitalisering uten nasjonale sikkerhetskrav. 356 kommuner, 356 ulike praksiser fordelt på x antall skoler. Barn i Norge har i dag strengere regler for å sykle til skolen enn for å bruke skolens digitale enheter.

Vi kan ikke og skal ikke lenger fortsette som før. For nå er det ikke lenger uvitenhet, for hver dag uten beste sikring er et bevisst valg.

Barns digitale sikkerhet kan ikke være et lotteri. Det er en rettighet. En rettighet skoleeier er forpliktet å sikre.