Barn er ikke et luksusprosjekt

Sommeren 2020 satt vi i samtale med banken.

Vi forklarte at vi trengte å ta opp mer lån på leiligheten.

At pengene skulle brukes på vårt syvende IVF-forsøk, en type assistert befruktning, nevnte vi ikke.

Det var flaut, og vi var redd banken ville si nei. I stedet liret vi av oss noe om oppussing og indeksfond.

Forunderlig

Alle som har vært borti IVF, vet hvor fort pengene forsvinner.

Og det skjer i en fase av livet der økonomien gjerne er trang fra før – midt i etableringen, når man burde bygge egenkapital og spare til alt som kommer etterpå. Om man er så heldig å få de barna man ønsker seg.

Infertilitetsbehandling i Norge er innrettet på en måte som ville blitt sett på som uakseptabel for andre diagnoser.

Pasienter må ut med høye beløp for å gjennomføre IVF på offentlige sykehus.

Ved siden av har det vokst frem en stor privat fertilitetsindustri.

EKTEPAR: 13 forsøk med assistert befruktning endte med null barn for Maren Ørstavik og Øystein Langberg. Foto: AGNETHE BRUN/KAGGE

Det er noe amerikansk over det hele – et dyrt, klassedelt og tungt privatisert system.

Det forunderlige er at det har skjedd nesten uten offentlig debatt, uten et snev av bunadsgerilja.

Det offentlige helsevesenet tilbyr inntil tre forsøk med IVF. Pasienten betaler 1.500 kroner til sykehuset pr. forsøk — en særegen egenandel i seg selv — som blir 4.500 kroner for tre forsøk.

Men det er småpenger sammenlignet med kostnaden for medisiner.

Statens dekning av IVF-medisiner slår nemlig ikke inn før du har punget ut 21.508 kroner selv.

Til sammen må altså pasienten ut med over 25.000 kroner av egen lomme.

Les også: Ja, jeg synes synd på henne

Ventetid

Vi har et offentlig helsevesen der vi diskuterer små endringer i egenandelstak i detalj, men aksepterer dette fordi diagnosen er infertilitet.

I 2023 ble det født 2916 barn gjennom assistert befruktning i Norge.

Hele 40 prosent ble unnfanget på private fertilitetsklinikker, ifølge tall fra Folkehelseinstituttet.

I det private koster et IVF-forsøk rundt 50.000 kroner. I tillegg kommer medisiner og andre tilvalg og undersøkelser.

Da ender man fort opp på telefonen med banken.

ILLUSTRASJONSFOTO: Shutterstock

At private klinikker er blitt så dominerende, skyldes blant annet ventetiden for offentlig IVF.

Den er på opptil 44 uker, ifølge Helse Norge.

Men den biologiske klokken tikker fort. Mange føler at de ikke har «råd» til å vente på det offentlige.

Fertiliteten svekkes med alderen.

Les også: Ufrivillig barnløshet: – De vil så gjerne ha dette barnet

Da skraper man sammen det man har for å kjøpe seg forbi køen – slik vi måtte da vi startet på vår lange IVF-reise i 2018.

Ikke en tilfeldighet

De private klinikkenes vekst skyldes også begrensningene i det offentlige tilbudet. Mange er ikke klare for å gi opp barnedrømmen etter bare tre forsøk eller når de passerer 40 år.

I tillegg til et norsk offentlig sykehus, var vi innom private klinikker i Norge, Danmark og USA.
Som vi skriver i boken «13 forsøk» er det et tøft landskap å manøvrere for en sårbar pasientgruppe.

Les også: – Min skyld at vi ikke kunne få barn

Det er vanskelig å vite om man får god behandling og vanskelig å vite når man bør gi opp.

Klinikkene tjener penger på at man fortsetter.

Systemet er ikke blitt slik ved en tilfeldighet.

Høyre-politikeren Inge Lønning ledet utvalgene som på 80- og 90-tallet konkluderte med at assistert befruktning ikke skulle prioriteres i det offentlige behandlingstilbudet.

«Det blir helt feil når vi definerer dette som et helseproblem», uttalte han i 2008.

Få ville sagt det samme i dag.

Luksusprosjekt

Ikke bare er infertilitet et økende helseproblem, men lave fødselstall sees også på som et stort samfunnsproblem. Ordningene bærer likevel fortsatt preg av at IVF delvis behandles som om det er et slags privat luksusprosjekt.

ILLUSTRASJONSFOTO: Vad-Len / Shutterstock Foto: Vad-Len / Shutterstock

Det får konsekvenser for hvor mange barn som blir født og for hvem som får barnedrømmen
oppfylt.

Svensk forskning viser at idet kvinner passerer aldersgrensen for subsidiert IVF og må betale av egen lomme, halveres antallet som starter behandling. Nedgangen er størst blant kvinner med lav inntekt.

Man ser samme tendens i Norge: Kvinner med lavere inntekt og utdanning får færre barn fra assistert befruktning, slår Fødselstallsutvalget fast.

Våre 13 forsøk endte opp med å koste oss rundt en halv million kroner.

Selv om vi måtte ta opp ekstra lån, var vi privilegerte som slapp å oppleve at privatøkonomien satte en stopper for barnedrømmen.

I stedet kunne vi holde på til vi ikke orket mer.

Et minimum

Vi forventer ikke at staten skal tilby ufrivillig barnløse null ventetid og uendelig med gratis forsøk, og vi skjønner at kostandskontrollen i helsevesenet må være stram.

Men norske politikere har ikke truffet det rette balansepunktet.

I Sverige følger IVF-medisiner ordinære frikortgrenser, rundt 2.850 kroner i året.

Å gjennomføre en lignende reform i Norge, bør være et minimum.

Les også: Se dokumentaren «Mammaen i meg»: – Det største traumet

Svenskene har imidlertid gått lenger.

I april kunngjorde regjeringen, ledet av Høyres søsterparti Moderaterna, at antall offentlig finansierte IVF-forsøk skulle dobles fra tre til seks. Begrunnelsen handlet nettopp om klasseskillet:

«Når økonomiske begrensninger tvinger mennesker til å gi opp håpet om barn, skapes en ulikhet som ikke hører hjemme i vårt helsevesen», skrev finansminister Elisabeth Svantesson.

Det er et argument som i enda større grad gjelder i Norge.

Vi skulle ønske noen tok kampen her også.