Bare halv­parten av landets kommuner har en plan for å forebygge ungdoms­kriminalitet

DEBATT: Alle kommuner skal ha en plan for å forebygge ungdomskriminalitet. Men bare halvparten av landets kommuner har en slik plan.

Forebygging kan ikke fortsette å være et overskuddstiltak og en post å kutte fra budsjettet, skriver barneombud Mina Gerhardsen. Foto: Alexandra Gjerlaugsen

Dette kom nylig fram i en rapport fra Riksrevisjonen. Den bekrefter det Barneombudet har pekt på lenge: I Norge er vi altfor dårlig på forebygging.

Konsekvensen av manglende innsats for å sikre en solid grunnmur og et godt sikkerhetsnett rundt barndommen, er at barn og unge ramler utenfor.

Selv om tallene for ungdomskriminalitet ser ut til å stabilisere seg, er det grunn til bekymring for en økende andel unge under 15 år som begår kriminelle handlinger og et økt omfang av vold. Kriminelle nettverk som aktivt rekrutterer unge i utsatte situasjoner, er også noe vi må stoppe.

Men mer straff og flere plasser i ungdomsfengsel løser ikke dette. Ungdomskriminalitet er ikke tilfeldig. Med alt det vi vet om årsaker til at unge trekkes mot kriminalitet, så vet vi at løsningene ligger nettopp i tidlig innsats og forebygging.

Vi må satse mer på forebygging

Tett oppfølging av familier i sårbare situasjoner, økonomisk støtte, tiltak mot vold i hjemmet, gode barnehager og skoler som bidrar til mestring og inkludering, fritid som gir fellesskap i idrett eller på en fritidsklubb – alt er med på å redusere risiko. Det er dette vi trenger mer av.

Nå må den lokale innsatsen trappes opp. Kommunen må ha en god plan som tydelig definerer hvilken kompetanse og fleksibilitet de skal ha på plass for å kunne hjelpe barn og unge, før de havner på feil spor.

Barneombudet mener det burde være en selvfølge at planen definerer varige forebyggende tiltak som dekker bredden i barns behov, på minst tre områder:

For det første må kommunen ha et minimum av forebyggende tiltak mot kriminalitet. Dette kan bestå av oppsøkende arbeid, mentorordninger eller aktivitets- og jobbtilbud.

For det andre må kommunen ha gode og tilgjengelige fritidstilbud og oppsøkende tjenester som møter barna på deres arenaer, slik at barn som står i fare for å havne i kriminelle miljøer blir fanget opp tidlig.

Regnestykket må snus

For det tredje må kommunen ha på plass spesialiserte hjelpetiltak for barn som begår eller står i fare for å begå kriminalitet. Mange kommuner mangler i dag spesialisert hjelp for barn med alvorlige volds-, rus eller kriminalitetsutfordringer.

I dag er det politisk vilje til å betale for de dyreste tiltakene, de som settes inn når det har gått virkelig galt. Men ikke til å satse mer på avgjørende tiltak for at det ikke skal gå galt – slik som helsestasjoner, familievern eller hjelp for unge som sliter med psykisk uhelse. Dette regnestykket må vi snu. Forebygging kan ikke fortsette å være et overskuddstiltak og en post å kutte fra budsjettet.

Barneombudet har varslet om manglende forebygging i lang tid. Riksrevisjonen bekrefter nå alvoret i situasjonen. Det er på tide å lukke gapet mellom hva vi vet og hva vi gjør, og endelig ta forebygging på alvor. Det er best for barna. Det er best for samfunnet.