Balansegang i motbakke

Høyres personifiserte fornyelse kom gående i lilla.

Båret frem av stående applaus og rause forventningsfulle smil.

Rørt av partifellene, med en rørende hyllest til sine avdøde foreldre.

Ine Eriksen Søreide var på sitt første møte i Høyres toppledelse i 2000 som Unge Høyre-leder. For første gang siden 2004 er det ikke lenger Erna Solberg som skal trekke ut stolen øverst ved bordet når arbeidsutvalget møtes over helgen.

Nå er det Søreide som skal ta viktige avgjørelser og vanskelige avveininger. Partiet både trenger og forventer en fornyelse.

Derfor var det riktig og viktig av Søreide å bygge tiltredelsestalen rundt å forberede Norge for en ny tid.

Bare det at fornyelsen er så erfaren, viser mye av balansegangen som vil måtte prege Søreides epoke.

Det var tydelig på landsmøtesalen at fornyelse er etterlengtet. Talen er indremedisinsk viktig, en politisk justering – ingen revolusjon.

Samtidig skaper hun tydelige forventninger til mer fornyelse i årene som kommer.

Krav om endring

Høyre har over tid mislyktes med politikkfornyelsen. Erkjennelsen er partiets egen etter fjorårets valgnederlag.

Forventningene til et nyere, tydeligere og blåere Høyre er til å ta og føle på i ekkoet fra applausen på Gardermoen i helgen.

Mange delegater tar for gitt at debatter og standpunkt som er tonet ned i det ganske Høyre-land i større grad vil være lov å snakke høyt om.

Fjerne formuesskatten, ikke på sikt.

Strengere innvandringspolitikk.

Tydeligere ja til norsk EU-medlemskap, ikke hvisking av taktiske grunner.

Ny debatt om sykelønnsordningen, ikke fortsett som før for husfredens skyld.

Færre kommuner, om så med tvang.

Slik vil Søreide forberede Norge på en ny tid: Staten skal slankes. Vær på vakt mot polarisering. Nytt syn på innvandringspolitikken. Flere må i jobb. Mer europeisk samarbeid.

En krevende arv

Søreide hopper etter en av etterkrigstidens mest markante norske partiledere.

Solberg er ikke bare Høyres lengstsittende partileder og statsminister. Hun var den første partilederen som samlet de fire borgerlige partiene til felles regjeringsmakt.

For å få til det utviste hun over tid en politisk og økonomisk pragmatisme. Hun lyktes først da Høyre over tid tok en lederrolle og var førende på borgerlig side.

Forutsetningene for Søreide blir helt annerledes.

Avstanden på borgerlig side er større. Handlingsrommet i økonomien er mindre. Frp er størst. Ap styrer alene.

Høyre er avhengig av en bedre organisasjon, mer entusiasme, og fornyet selvtillit.

Partiet ser med uro på at nåtidens høyrebølge ikke treffer de store, borgerlige styringspartiene, men partier til høyre for dem.

Når utenriks-flinkis-Ine skal i duell med hverdags-populist-Sylvi må Høyre vite hvordan de skal angripe.

Høyre vil fornye, litt, men være gjenkjennelige.

Høyre vil bli tydelige, men fortsatt erkjenne at politiske løsninger er komplekse.

Denne balansegangen er mer krevende for Høyre enn for Frp.

Fortiden henger ved

Kontrasten er i det hele tatt stor til da velgerne skulle vende seg til Erna Solberg som statsminister. Solberg bygget internasjonalt kontaktnett. I kampen mot Ap skulle ingen ta henne på at hun ikke hørte hjemme på den internasjonale politiske scenen.

Nå skaper den utenrikspolitiske CV-en trøbbel for Søreide. Ved opptakten til landsmøtet har hun måtte bruke mye tid og spalteplass på å svare ut sitt vennskap med tidligere ambassadør Mona Juul, og hvordan hun fulgte opp et varsel mot Terje Rød-Larsen.

Problemet er ikke hva Søreide gjorde, men hva hun ikke gjorde, og kanskje burde ha gjort. Varselet ble oversendt Riksadvokaten, men det skal politisk kontrolleres og eksternt granskes om Søreide kunne gjort noe mer. Derfor vil hun i lang tid fremover assosieres med Epstein-sakskomplekset.

Rettferdig, relevant og fortjent, eller ikke.

Søreides balansegang starter derfor i en skikkelig motbakke.