Avslørte samfunnets farligste: – Nå havner jeg på dødslistene

I årevis hjalp hun kriminelle å leve i fred. Så snudde Amira Smajic seg mot dem.

– Jeg tror jeg havner på et par dødslister. Noen vil føle et sterkt behov for at jeg ikke lenger skal være her, sier hun om avsløringene hun har gjort mulig.

I Brennpunkt-dokumentaren «Den sorte svane» har hun filmet dem i skjul på sitt advokatkontor i København.

– Kanskje jeg er naiv, sier hun til NRK.

– Men jeg håper å kunne fortelle at det finnes ting i samfunnet som ikke er slik det skal være. At vi må endre fokus, fortsetter hun.

Serien viser hvordan kriminelle jobber sammen med forretningsfolk, advokater og entreprenører om miljøforbrytelser, skattesvik og hvitvasking av narkopenger.

Hun har bedratt dem alle. I dag lever hun i skjul for dem.

– Jeg vil vise at man kan stå frem, uten at det skal koste livet.

Filmet og forrådt

Vi møter henne på et hemmelig sted. Det er en kjølig høstdag i København, og snart vil farlige mennesker i det danske, kriminelle miljøet få vite at hun har filmet og forrådt dem.

– Jeg har en idé om at når man har skrevet en bok eller laget en dokumentar, så kan de ikke ta livet mitt. Da tar de bare knokler og kjøtt, fordi mitt liv er dokumentert.

At en som henne tar kontakt med media for å fortelle er sjelden vare. At hun vil være en muldvarp inn mot samfunnets farligste, er utenkelig.

Det var forfatteren Nassim N. Taleb som gjorde sort svane-metaforen kjent. For 300 år siden trodde alle i den vestlige verden at alle svaner var hvite.

På fransk kaller man det cygne noir – en uventet hendelse som får store konsekvenser. Noe man før trodde var umulig, blir plutselig mulig. En sort svane dukker opp, og vi må endre måten vi ser verden på.

Er Amira en sort svane?

Det er få som åpner de knirkete dørene til den kriminelle underverden. I det skjulte bruker de regnskapsførere, advokater, utbyggere og forretningsfolk for å få pengene sine på konto, unngå å betale skatt og snike seg unna fengselsstraffer.

Samtidig snakker de også om svenske tilstander i Danmark. Gjengmiljøene blir sterkere og frontene spisser seg til. København har måttet tåle flere gjengkriger.

– Uten penger, har du ingen krig. Og hvor får du pengene fra? Blant annet herfra, sier hun, og peker mot seg selv.

Skjorter og skinnjakker

– De kalte meg «Isdronningen», forteller Smajic.

Navnet fikk hun fordi hun sjeldent viste empati og medfølelse for det de fortalte eller gjorde.

Så får hun tilbudet: Å se en mann bli drept, livestrømmet på sin telefon.

– Jeg kommer fra krig. Så død og krig er relativt for meg, sier hun om tilbudet hun fikk mens undercover-aksjonen pågikk.

Amira Smajic ble født i et Jugoslavia i oppløsning, i den bosniske byen Bijeljina. Så brøt krigen ut. Ingen vet hvor mange liv den krevde, men estimater viser rundt 100.000. Mange av dem sivile.

– Jeg husker mer lukter og lyder enn scener, sier hun.

Hjemme i Bijeljina kom serbiske paramilitære for å massakrere den muslimske befolkningen. Amiras far flykter i forveien, og etterlater henne, hennes mor og to søsken.

Alt som er igjen i minnet er fragmenter av rop, hyl, vold og voldtekter. De blir hentet av en buss og kjører til Ungarn. Der møter de hennes far, som har lånt penger slik at de kan komme seg videre. De ender i Danmark, en teltleir på Fyn og der vokser hun opp.

Alle minnene er hennes egne, for familien lot krigen bli igjen. De snakket ikke mer om den. Derfor har den blitt vanskelig å huske.

– Jeg tenkte mye på min familie. På hvordan dette skulle gå, og at vi manglet penger.

Oppholdstillatelsen hindret de voksne fra å jobbe. I flere år visste de ikke om de måtte reise tilbake. Mens de andre barna var på sydenferier og sommerhytter, ble hun igjen hjemme.

Men på skolen går det godt. Toppkarakterer, sier hun.

Det var her – mellom bekymringene og skolen – at Amira lærte å mestre løgnen.

På høsten fortalte de andre barna om alle stedene hun hadde besøkt på sommeren.

Og hva skal hun gjøre når hun blir voksen?

– Tjene penger, svarer hun.

Det bløte mellomtrinn

Det er det hun kaller det. Sjiktet mellom den kriminelle underverdenen og den lovlydige oververden.

Derfra er det ikke langt ned til bunnen, sier hun.

– Om du først endte hos meg, sørget jeg for at du kom helt ned. Da var det ingen vei tilbake.

Hun bestemmer seg tidlig for å studere juss. Men for å tjene mest mulig, må hun finne noe absolutt alle må forholde seg til.

For det er ikke alle som tar ut skilsmisse. Det er ikke alle som kjøper hus. Det er ikke alle som saksøker andre.

Men alle betaler skatt.

– Uansett hva, så kunne jeg finne arbeid. Det var tanken min.

Mange vil betale minst mulig skatt. Flere vil betale mindre enn de egentlig skal. Noen vil betale nada.

– Det kan begynne med at du trekker en middag av på skatten til selskapet ditt. Det starter jo ofte i det små, ikke sant?

Til slutt har det kun gått for langt hvis politiet banker på døra.

Alt før var innafor, sier hun.

– Jeg har jo ikke unndratt skatt hvis ikke politiet gjør meg oppmerksom på at jeg har unndratt skatt, forklarer hun.

Stadig oftere tenker hun slik. Hun begynner å hjelpe gjengmedlemmer. De som ikke kan dokumentere hva de lever av, men likevel kjører en svart Mercedes. I utgangspunktet enkle saker for skattemyndighetene.

– De kriminelle vil helst leve i fred, og det starter jeg å hjelpe dem med.

Det går fort når ingen sier stopp. Hun hjelper dem å opprette selskaper og lage fakturaer. Fakturaene blir større. Nettverket brer seg. Hun gir selskap kontanter – gjerne fra dopsalg – og de kriminelle får en lønnsslipp og penger på konto.

For skattemyndighetene blir mindre mistenksomme når alt ser ut til å være på stell.

Amira Smajic blir et pent ansikt utad. I mellomtiden styrer hun store summer unna skattekassen. Rundt 2 milliarder, hevder hun selv.

Senere skal det gnage på samvittigheten hennes at et barn kunne fått kreftbehandling for de pengene hun brukte på biler og sko.

– Det er paradoksalt at det mangler ressurser for skatte- og økonomikontroller, gitt hvor mye penger kriminelle trekker ut av systemet. Det er et enkelt kost-nytte-regnskap, sier hun.

Mitt kontor er lastet med kamera

En kjøreregel for dokumentaren var at Amira ikke skulle gjøre noe kriminelt selv.

Etter at innspillingen var over, gikk hun til sak mot danske TV 2, og ville trekke dokumentaren nesten to år etter at opptakene startet.

I seks måneder gikk kameraene på kontoret i København. Ovenfor Amira sitter en annen advokat foran en PC. Like utenfor rommet diskuterer tre gjengmedlemmer penger. De blir mer og mer høylytte.

Plutselig blir det stille:

– Vi skal sørge for at han ikke havner i fengsel, hvisker en av dem.

Om en ryker inn, kan alle ryke inn.

I rommet ved siden av venter kvinnelige jurister på at mennene skal komme til enighet.

– Tenker du av og til ... Hvordan havnet jeg her?

Amira flirer av spørsmålet.

– Du skulle bare visst hvor mange ganger jeg våkner med den tanken, svarer Smajic.

De skjulte kameraene ruller i videre i stillhet, i et kontrollrom følger journalister og sikkerhetsfolk nøye med.

Hun er tilbake på gamle slagmarker. I et tiår ga hun de kriminelle sine beste råd, sier hun.

– Til slutt så jeg ikke hvordan jeg skulle overleve og samtidig ta avstand fra dette livet, forteller Smajic til NRK.

Da hun ville ut, fant hun ingen utvei.

– Om jeg hadde begynt å jobbe i det offentlige, så ville de ringt og bedt meg om tjenester. Om jeg jobbet med å selge biler, ville de ringt og forlangt rabatt.

Men vil folk tro hun er blitt en annen enn den hun var, om dokumentaren kommer ut?

– Én ting er jeg sikker på: Jeg bryr meg ikke, svarer hun.

Et bilde av Kahlo

– Det var fysisk og mentalt hardt. Men jeg forsøkte å gå inn i rommet og late som ingenting.

I dag er det rundt to år siden maleriet «The Two Fridas» ble hengt opp på kontoret i København.

– Det er et sykt bilde, det der.

Mannen med grå hestehale ser på brystet til kunstneren Frida Kahlo. Hun har malt to versjoner av seg selv på samme lerret: En sitter med en saks i hånden. Hjertet hennes er klippet ut av brystet, og hun stirrer kaldt foran seg.

– Det er først når en skjærer ut hjertet sitt man kan tenke rasjonelt, svarer hun mannen som bærer merket «Expect No Mercy».

Det gis til Bandidos-medlemmer som har spilt andres eller eget blod for klubben.

På bildet holder Kahlo seg selv i hånden. Den andre kahloen har blå klær og varmere blikk. Bak dem er skyene fylt med storm, og på kontoret flyr kriminelle inn og ut. De trenger råd og de trenger det raskt.

I ukevis har Amira sett på maleriet, og gledet seg til å bli en annen. Akkurat som Kahlo.

– Den kalde er meg før. Og den varme er meg nå, sier hun og peker.

Mannen nikker. Kameraene ruller.

– Det lønner seg med et par turer til Norge

Hun sier selv at hun har sett norsk hvitvask på kloss hold. Det er best å sende pengene til norske banker, fordi de stiller færre spørsmål enn de danske, sier hun.

– Og det er ingen hemmelighet at hasj kan selges dyrt der.

Det var utgangspunktet for hennes eneste norgestur. En såkalt «kjærestetur», for å få det hele til å se helt alminnelig ut.

Hun sier det lå femti kilo hasj i bilen. Fortjenesten i Norge er det dobbelte fra Danmark, forteller hun. Hvor i bilen det lå, hevder hun at hun ikke vet.

Gateverdien for femti kilo hasj ville vært rundt 5 millioner kroner i dag.

– Da kan jeg heller ikke svare på noe, om vi blir stoppet. Det er best å ikke vite.

Hun forteller at de dro på en indisk restaurant i Oslo. På gulvet lå den tunge bagen. Familiene rundt dem satt og spiste, mannen de møtte kunne like godt vært en av dem.

Ingen så hva som egentlig foregikk. Nordmenn passer helst på seg selv.

– Det er annerledes i Danmark, sier hun.

Danskene har fått øynene opp for kriminaliteten rundt oss. På grunn av alle drapene og gjengkriminaliteten som har vært har folk fått et mer skeptisk syn på ting.

– Jeg er tilhenger av tillit og empati. Men det er veldig skandinavisk. Veldig blåøyd.

Lei av å lyve

– Jeg er lei av å lyve. Jeg er lei av å utgi meg for å være noe jeg ikke er. Jeg er lei av å leve et liv hvor jeg alltid må vurdere mennesker, og være på vakt.

Dokumentaren skulle redde livet hennes. Den skulle kutte alle bånd. Hun som har løyet hele livet skulle endelig snakke sant.

På spørsmålet om hun lyver til dokumentarskaperne løper ordene hennes over i tårer.

– Jeg er lei av å tyde situasjoner. Jeg er lei av å manipulere for den ene og den andres skyld. Jeg er lei, forteller hun.

En dag leverer Amira en båndopptaker tilbake til teamet. Den har hun hatt på kroppen, og inngår i de 5000 timene med skjulte opptak som dokumentaren krevde.

Den er tom. Hvorfor?

Ved å gjenopprette en slettet fil fra opptakeren, stilte spørsmålene seg i kø.

På opptaket snakker hun med en gjengveteran, som Smajic selv har filmet i skjul til dokumentaren tidligere. De snakker om prosenter, utpressing og kontanter som mangler.

Gjør hun noe kriminelt likevel?

Amira Smajic har senere erkjent skriftlig at opptakeren inneholdt private samtaler og at hun selv slettet lydfilen på opptakene. Hun avviser at kontantene hadde noe med kriminalitet å gjøre.

Grunnene hennes for å stille opp som muldvarp i dokumentaren har vært mange. Nå skjærer samarbeidet seg, og tar slutt nesten to år etter opptakene startet.

I skrivende stund har vi enda ikke alle svarene på hva som drev henne til å eksponere den kriminelle underverden – og til å bryte med dokumentaren som i flere år skulle redde henne fra den.

Siden intervjuet NRK gjorde med henne har kommunikasjonen gått via advokat. Han opplyser at NRK må være forberedt på søksmål om både dokumentaren, portrettet og artikler om henne blir publisert.

Han skriver også at Smajic ikke har vært i stand til å besvare NRKs henvendelser i forkant av publisering av dette portrettet.

TV 2 Danmark opplyser at hun har takket ja til deres tilbud om sikkerhet.

I dag lever hun i skjul for dem hun selv avslørte – og de hun ønsket å bekjempe.

Alle fem episodene av dokumentarserien «Den sorte svane» kan nå sees på NRK TV og ukentlig på NRK1: