Autisme er ikke en feil som bør forebygges, men en del av det naturlige nevrobiologiske mangfoldet

Ja, skjermbruk bør diskuteres. Men uten moralsk panikk og uten å skyve sårbare familier lenger ut i mistenkeliggjøring og marginalisering, skriver innleggsforfatterne. Foto: Shutterstock/NTB

Vi bør ikke bidra til at det fremstår slik.

Skjermbruk i tidlig barndom vekker bekymring – med rette. Men i Aftenposten 10. juni går Einar Aasen Tryti langt ut over forskningsgrunnlaget når han hevder at autisme er «en ekstremutgave av adferd vi allerede vet er forbundet med overdreven skjermbruk». Det er en alvorlig feilslutning – faglig og etisk.

Strider mot faglig konsensus

Autisme er en genetisk betinget nevroutviklingsvariant. Barn er født med en disposisjon for å utvikle en autismeprofil. Diagnostisering handler ikke bare om adferd, men om utviklingshistorie og funksjonsnivå – og forutsetter at miljøbetingede årsaker er utelukket. Å antyde at skjermbruk kan «føre til» autisme, eller at barn som trekker seg tilbake, «blir» autister, strider mot faglig konsensus og diagnosekriterier.

Det er mulig at overdreven skjermbruk kan påvirke barns språk og samspill, men vi vet fortsatt for lite. Å antyde at dette kan skape autisme er faglig misvisende og undergraver tilliten til fagmiljøer. Tryti forveksler adferd som kan ligne autistiske trekk i enkelte situasjoner, med autisme som en varig, nevrobiologisk utviklingsvariant. Dette skillet er avgjørende – det handler om rettighetene og integriteten til mange barn og familier.

Det nevrobiologiske mangfoldet

Å antyde at barn har «fått» autisme fordi foreldre har brukt skjermer legger skyld på dem som ofte først merker at barnet utvikler seg annerledes og søker hjelp. Det er faglig uansvarlig og etisk problematisk.

Autisme er heller ikke en feil som bør forebygges, men en del av det naturlige nevrobiologiske mangfoldet. Nevrodivergente hjerner bidrar med viktige perspektiver og evner. Utfordringene oppstår ofte fordi samfunnet er rigget for nevrotypiske forventninger. Når vi snakker om autisme, må vi gjøre det med respekt og presisjon – og forstå at det å være annerledes ikke er det samme som å være feil.

Nyanserte samtaler

Ja, skjermbruk bør diskuteres. Men uten moralsk panikk og uten å skyve sårbare familier lenger ut i mistenkeliggjøring og marginalisering.

Vi trenger nyanserte samtaler om barns utvikling. Det får vi ikke ved å utvide autismedefinisjonen til å omfatte enhver miljøbetinget språk- eller samspillsvanske. Autisme er ikke noe man «påføres» av skjermer – og vi bør ikke bidra til at det fremstår slik.