Autisme er en ekstremutgave av adferd vi allerede vet er forbundet med overdreven skjermbruk i tidlig alder

Autisme er en ekstremutgave av adferd vi allerede vet er forbundet med overdreven skjermbruk i tidlig alder, skriver Einar Aasen Tryti. Illustrasjonsfoto: Shutterstock, NTB

Vi bør være forsiktige med å avfeie skjermens bidrag til utviklingen som stigmatiserende skremselspropaganda.

I en Aftenposten-artikkel torsdag settes det søkelys på forskningen som antyder en sammenheng mellom autistisk adferd og omfattende tidlig skjermbruk. «Nei, man får ikke autisme av skjerm», skriver professor Åste Mjelve Hagen og førsteamanuensis Tamara Kalandadze som et svar til artikkelen. Men bør vi ta sjansen på at de har rett?

I diagnosekriteriene som brukes for autisme i Norge, står det at «[Autisme] skal diagnostiseres på grunnlag av de adferdsmessige trekkene, uavhengig av eventuelle tilknyttede medisinske tilstander». Det innebærer at det er den autistiske adferden som avgjør hvorvidt et barn skal diagnostiseres med autisme eller ikke, ikke hva de er født med.

Adferd vi kartlegger

Det er altså adferden som fører til diagnosen, ikke diagnosen som fører til adferden. Derfor skal barn med en adferd som ligner tilstrekkelig på autisters adferd, ha diagnosen autisme. Og så lenge det hverken finnes blodprøver eller andre utvetydige diagnosemetoder for sikkert å påvise autisme, er vi nødt til å stole på at enkeltbarns adferd er en sikker indikasjon på noe de er født med.

Adferd vi kartlegger ved mistanke om autisme, er i grove trekk følgende:

• omfattende språkutviklingsforsinkelse
• redusert kapasitet til og interesse for sosialt samspill
• snevre interesser

Det innebærer at dersom det skjer noe i miljøet rundt barna som fører til at det hos enkeltbarn oppstår omfattende språkforsinkelse, redusert kapasitet til og interesse for sosialt samspill og innsnevret interessefelt, så vil barna fanges opp som autistiske i utredningsprosessen.

Hvordan vi forstår den adferden, er avgjørende for hva slags hjelp familien og barna kan få. Feil diagnose kan føre til at familier som står i svært krevende omsorgsoppgaver, får annen hjelp enn den de trenger.

Mer enn en korrelasjon?

Det er godt etablerte sammenhenger mellom tidlig skjermbruk, forsinket språkutvikling, vansker med følelsesregulering og svekket interesse for sosialt samspill. Nye forskningsartikler publiseres ukentlig.

En nylig oversiktsartikkel fant én studie som viste positiv sammenheng mellom skjerm og sosiale ferdigheter, mot 29 som viste negativ sammenheng.

Autisme, slik det er definert i diagnoseverket vi bruker i norsk helsevesen, er derfor i virkeligheten bare en ekstremutgave av adferd vi allerede vet er forbundet med overdreven skjermbruk i tidlig alder.

I dag er det ingen standardiserte prosedyrer eller retningslinjer for hvordan overdreven skjermbruk skal forstås i kartleggingen av utviklingsforstyrrelser eller psykiske helseplager.

I Barnekonvensjonen er staten, og derfor helsevesenet, særlig forpliktet til å sikre barns optimale utvikling, både psykologisk og sosialt. I møte med en dramatisk økning i antallet førskolebarn som ikke utvikler talespråk og spedbarn som trekker seg unna sosialt samspill, bør vi derfor være forsiktige med å avfeie skjermens bidrag til denne utviklingen som stigmatiserende skremselspropaganda. Det kan faktisk hende at det er mer enn en korrelasjon.