At noen velger å høyne risikoen for at noe kan ende galt under en fødsel, er umulig å forstå.

AFTENBLADET MENER: All kunnskap, historie og erfaring viser at helsepersonell er livsviktig under en fødsel. Hva gjør vi når noen bare avviser at det er slik?

Det er ingen selvfølge at en fødsel går helt fint. Foto: Lise Åserud / NTB

Det er umulig å forstå at noen velger å maksimere risikoen for at noe kan gå galt under en fødsel. Og når vi ikke klarer forstå, er det ofte lett å begynne å rope på et forbud. Men det løser ikke alltid annet enn vår egen akutte frustrasjon.

Det er uassisterte fødsler vi snakker om. Altså fødsler uten helsepersonell til stede, og noe helt annet enn en hjemmefødsel med jordmor.

Kvinner som velger å føde uten kvalifisert helsehjelp, oppgir grunner som at de ved tidligere fødsler på sykehus har hatt en så dårlig opplevelse at de har mistet tilliten til helsevesenet, de vil ha større innvirkning selv, de har ikke råd til hjemmefødsel med jordmor, eller de har hørt på aktivister som hevder at det er like trygt å føde hjemme uten hjelp, som å føde på sykehuset. For noen er en fødsel et hellig ritual, som ikke må forstyrres. Selv om det kan innebære døden.

Den totale mangelen på respekt for kunnskap, erfaringer og vår egen historie vi ser i noe av dette, kan være farlig. For det finnes en betydelig risiko ved alle fødsler, som ikke kan planlegges bort, eller vris om til en positiv opplevelse ved bruk av egen fødekraft og vilje. Mor kan få en livstruende blødning, babyen kan sitte fast og få for lite oksygen. Det skjer akutt. Da må det være kort vei til operasjonssalen, og jordmor eller lege til stede som umiddelbart skjønner hva som holder på å skje, og vet hva de skal gjøre.

For å unngå at et lite liv blir skadet, eller går tapt. At mor blir skadet, eller dør.

Det er opprørende inn til beinet at noen velger å maksimere den risikoen, både for seg selv, og for barnet sitt.

Vi vet at føde- og barselomsorgen har blitt bygget ned de siste årene. Vi vet også at naturlige fødsler vanskelig kan skyndes på eller effektiviseres, uten at forløpet forstyrres. Vi vet også at flere ønsker seg hjemmefødsler med jordmor til stede, men ikke har råd til å betale for det.

Samtidig ser vi en bakside av protestene mot sykehusenes effektivisering: At det å føde må være en opplevelse i seg selv, noe du skal mestre, få til, noe Instagram-vennlig av rå kraft og styrke og nylagt sminke. Det holder ikke å klare å få ut en svær menneskebaby, du må ha kontroll over måten du gjør det på. Og at en måte å få det til på, er å skyve bort all helsehjelp. Det er fullstendig uforsvarlig.

Diskusjonen de siste ukene har lært oss to ting: Den offentlige føde- og barselomsorgen må ha nok ressurser, være variert nok og ha tid nok til å ivareta ulike behov. Det er ikke dill. Det er viktig.

Det andre er at det finnes skremmende feilaktige oppfatninger der ute, om hva en fødsel innebærer av risiko.

Det første er faktisk enklere å gjøre noe med enn det andre. For det synes naivt å tro at de som velger å føde uten helsehjelp, er mottakelige for innspill. Enn så lenge er vi likevel skeptiske til at et forbud er veien å gå. Det kan skremme dem enda lenger bort.