At EØS-avtalens nødbrems tas i bruk mot Norge, tyder på et mer selvsentrert EU

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen avbildet i en annen anledning. Foto: Virginia Mayo, AP / NTB

EU først!

For Norge ble det dramatisk da EU denne uken for første gang tok i bruk EØS-avtalens nødbrems. EØS-avtalens artikkel 112 åpner for unntak fra et kjernepunkt i avtalen, nemlig fri flyt av varer – helt uten toll.

Det brennhete spørsmålet nå er om dette er et engangstilfelle eller et taktskifte fra EU. Mens vi venter på svar, må norske EØS-eksperter ta frem gamle lærebøker for å finne ut om tollen på ferrolegeringer overhodet er lovlig.

Nødbremsen som ble glemt

EØS-avtalen brakte Norge, Island og Liechtenstein inn i EUs indre marked. Avtalen forbyr toll og andre hindringer for fri handel mellom landene og gjelder de aller fleste industrivarer. Produktkatalogen omfatter ferrolegeringer, som nå er ilagt en (svært begrenset) toll.

Beskyttelsestiltaket handler altså ikke om rekkevidden av EØS-avtalens produktvirkeområde og heller ikke direkte om fraværet av en felles tollunion. Den hviler i stedet på artikkel 112, som tillater «beskyttelsestiltak» – slik som toll – ved «alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter» i en sektor eller region.

Artikkel 112 er bare blitt brukt en gang før, og aldri av EU. Forrige gang var da Lichtenstein ble medlem i EØS i 1998. Årsaken var at åpningen av grensene ble utfordrende for et land sentralt i Europa med en befolkning på størrelse med Ålesund. Det er ikke vanskelig å se for seg at dette kunne by på alvorlige vanskeligheter i en overgangsperiode.

Er situasjonen alvorlig for EU?

Ferrolegeringsimporten til EU har steget over lengre tid, med unntak for en nedgang i 2024. Ifølge EU er 76 prosent av EUs forbruk fra import. (Norge og Island står for like under halvparten av dette.)

Kommisjonen forklarer den høye importen med prispress og konkurranse fra flere asiatiske land, i tillegg til Island og Norge. En beskyldende pekefinger rettes også mot andre lands tollmurer, særlig USAs.

Ettersom ferrolegeringer omfattes av EØS-avtalen, opererer norske bedrifter under samme EU-/EØS-rettslige spilleregler som EUs medlemsland. Eksempelvis er spillerommet for offentlige subsidier like begrenset i hele EØS. At EU-produsentene Frankrike, Tyskland, Slovakia, Polen og Spania mister markedsandeler, skyldes altså at de rett og slett ikke er konkurransedyktige, tross sammenlignbare forutsetninger.

I EU sysselsetter denne sektoren bare rundt 1800 personer, en beskjeden størrelse i EU-målestokk. Og selv om situasjonen kan være alvorlig for denne industrien, er den ikke nødvendigvis alvorlig for EU. Større industrier er blitt utkonkurrert før.

At Kommisjonen har børstet støvet av artikkel 112 for å beskytte denne beskjedne industrien, reiser derfor spørsmålet: Hvorfor kommer dette nå?

Et mulig utslagsgivende forhold er at disse legeringene er strategisk viktige blant annet for forsvarsindustrien. Dette er blant hensynene som er løftet frem i EU-forordningen som innfører tollen.

Norges følelser er ikke gjengjeldt

Hadde EU hatt samme syn som Norge på det indre markedet og dets «felles» forsyningssikkerhet, hadde en norskdominert ferrolegeringsindustri vært til å leve med for EU.

Norge har nok naivt lagt til grunn at det for EU er det samme om produksjonen skjer hos EU-medlemmet Slovakia eller Nato- og EØS-landet Norge. Vi ser nå at dette trolig ikke er tilfellet.

At EU tar i bruk artikkel 112 mot sine indre markeds-kamerater Norge og Island, tyder på et mer selvsentrert EU som setter EU first!

Et varsko om EUs fremtidige prioriteringer?

Det er nærliggende å spørre om beskyttelsestollen på ferrolegeringer er et uttrykk for et større skifte i EUs handels- og sikkerhetspolitikk og dermed også i EUs tilnærming til EØS-avtalen.

Grepet vitner om økt vilje til beskyttelse av strategisk viktige næringer, både basert på økonomisk og sikkerhetspolitisk fundert proteksjonisme. Beskyttelsestollen bekrefter at EU tidvis vil anlegge et rendyrket EU-perspektiv i disse spørsmålene, i alle fall når interessemotsetninger mellom EU- og Efta-siden av EØS-avtalen oppstår.

I denne forbindelse vil tydeligvis ikke EU nøle med å ta alle verktøy i EØS-avtale-verktøykassen i bruk for å fremme EU-interesser. Dette fremfor å vektlegge at EU gjennom EØS-avtalen har akseptert at deres eget indre marked er utstrukket til å omfatte Norge, Island og Liechtenstein.

Beskyttelsestollen kan indikere at Norge fremover vil betale enn høyere pris enn tidligere for EØS-avtalens begrensninger sammenlignet med det å være EU-medlem. Ikke bare gjelder det en eventuell større vilje til vedtagelse av beskyttelsestiltak som også omfatter EØS-avtalepartene, men også det faktum at EØS-avtalen ikke omfatter EUs forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid.

Fremover vil skillelinjene mellom handels- og sikkerhetspolitikk bli mer utydelige. Blant annet vil det medføre at det for visse nye «EU-lover» blir uklart om disse hører hjemme i EØS-avtalen eller ikke.