Som han selv sier: Når man skriver, særlig i krig, må man velge ordene som om hvert av dem kunne være det siste man får sagt.
Publisert: 13.11.2025 19:05
Den ukrainske forfatteren Artur Dron var bare 21 år gammel da fullskalainvasjonen begynte. Nå beskrives han som en rockestjerne i en ny generasjon i ukrainsk litteratur. Gjennom tekstene sine forsøker Dron å finne et språk for krigen. Han vil både bevare minnene om og å ta farvel med dem som ikke lenger er i live.
Som han selv sier: «I poesien bærer hvert ord tyngde. Når man skriver, særlig i krig, må man velge ordene som om hvert av dem kunne være det siste man får sagt. Og hvis du nærmer deg hver tekst som om den var det siste du noen gang skal skrive eller si, blir det en garanti for maksimal ærlighet og sannhet.»
For denne nye generasjonen er dette avgjørende: historien, minnet og gjenlesningen av den ukrainske litterære og historiske tradisjonen. Den eksistensielle erfaringen av å være ukrainer – å finne et nytt språk for å beskrive verdier – er en del av identiteten.
Sterk følelse av frihet
Dron ble født i et selvstendig Ukraina i 2000. Han er del av en generasjon som bærer med seg en sterk følelse av frihet – både politisk og språklig – og en dyp bevissthet om retten til å uttrykke seg.
Dron ble født i landsbyen Voskresyntsi og vokste opp i Pidmyhajlivtsi i Ivano-Frankivsk-regionen før han flyttet til byen Lviv for å studere journalistikk. Parallelt med masterstudiene arbeidet han i forlaget Den Gamle Løven og skrev dikt.
Hans første diktsamling fra 2020 heter «Hurtozhytok nr. 6» («Studenthjem nr. 6»). Poesien hans er ung og preget av kjærlighet: «Gud fikk hull i venstre øre – og tok seg i tillegg en hanekam.»
Mørkere og mer direkte
Da fullskalainvasjonen begynte, sluttet han på studiene og i jobben. Han meldte seg frivillig til den 125. territoriale forsvarsbrigaden fra Lviv, som først kjempet i Kharkiv og senere i Zaporizjzja-regionen. Han fikk kallenavnet Davyd.
I 2022 sluttet Dron helt å skrive. «Litteraturen vil ikke drepe noen, du kan ikke beskytte deg mot et skudd med et dikt», har han sagt. Men da brigaden hans var stasjonert nær Kramatorsk, begynte han igjen å tenke på litteraturen.
Slik vokste Drons andre diktsamling frem. Den markerer et tydelig brudd med det tidligere. Det er en endring i språket, som ble kortere, skarpere, kanskje mørkere og mer direkte.
Et annet språk for en annen krig
31. oktober 2024 ble han alvorlig såret av splinter fra en mine. Hånden hans ble hardt skadet, og han gjennomfikk flere operasjoner.
Under rehabiliteringen ved Unbroken Ukraina klarte han å skrive sin nye bok, «Hemingway vet ingenting». «Jeg kalte det en bok om vitnesbyrd. Om kjærlighet i mennesker», sier Dron i et intervju.
Tittelen er personlig. Dron jobbet med Hemingway-utgivelser i forlaget Den Gamle Løven og elsket bøkene hans. Hans første jobboppgave var å skrive en omtale av Hemingways «Øyer i havstrømmen». Men på frontlinjen innså han at Hemingway ikke visste noe om den russisk-ukrainske krigen. I boken beskriver han en tre timer lang samtale med den franske journalisten David di Nota hvor han forklarer hvorfor Hemingway var viktig, men også hvorfor Hemingways erfaring ikke strekker til.
For Hemingway, da han var 19, var krigen et fjernt fenomen – et sted han reiste til, ikke levde i. Familien hans var aldri i fare. Han søkte eventyr og heltemot.
Dron sier: «Fronten kom til oss. Vi må stå i fare for dem vi elsker.» Og videre: «Hvis man sammenligner min erfaring med Hemingways, er dette en eksistensiell krig for ukrainere. Jeg trenger et annet språk for en annen krig – en krig der det forsvares, ikke erobres.»
Litteratur som rehabilitering
Artur Dron representerer også en ny sjanger i ukrainsk litteratur – veteranlitteraturen. Kunst og litteratur fungerer i dag som en del av rehabiliteringen for veteraner, både individuelt og kollektivt.
I sin nye bok bruker Dron teknikken langvarig eksponeringsterapi. Det er en kognitiv behandlingsmetode der man forteller den samme historien, i detalj, om og om igjen, for å flytte minnet fra det traumatiske til det biografiske.
Dermed viderefører han en tradisjon fra andre ukrainske forfattere med å skrive vitnesbyrd. Diktet «Nattverd i Izium» er hans reaksjon på massegraven som ble funnet i Izium i 2022. Grav nr. 319 tilhørte barnebokforfatteren Volodymyr Vakulenko, som ble drept av russiske styrker.
Litteraturens oppgave er ikke å forklare overgriperens motiv, men å gi menneskelig verdighet tilbake til dem som ble fratatt alt.
For Norge, som fortsatt bærer ekkoet av Handke-debatten, bør dette være en påminnelse: Når vi gjør volden til et estetisk eller «humanistisk» spørsmål, mister vi evnen til å se rettferdighetens kjerne.
Kilder: Intervjuer og omtaler i Frankfurter Allgemeine Zeitung, The Guardian, Suspilne Kultura, 24tv.ua, UkraineWorld, World Literature Today og Aftenposten.

3 hours ago
1













English (US)