Årets bilde for 2024: Fanger et øyeblikk som gjør at ingen kan si «jeg visste det ikke»

Juryens begrunnelse: –

Årets bilde konfronterer oss med den brutale virkeligheten av krig – en ubehagelig og direkte sannhet som det er umulig å se bort fra. Den rosa smokken og de rosa neglene trekker bildet sammen og gir det en gjenkjennelighet som gjør det nært, selv for mennesker langt unna konflikten. Bildet er ikke staget, det er uperfekt i all sin nakenhet, men nettopp derfor så sterkt. Det oppsummerer de siste årenes tragedier og krigens konsekvenser for dem som rammes hardest. Det er dette pressefotografiet handler om og fanger et øyeblikk som gjør at ingen kan si «jeg visste det ikke». Dette bildet er en sterk representant for virkeligheten vi må forholde oss til.

Juryens begrunnelse: –

Årets nyhetsbilde er unikt på mange måter og skiller seg ut som et sterkt fotografi med både dramatikk og skjønnhet. Det fanger et motiv vi sjelden ser i Norge, med et vakkert lys som forsterker de sterke følelsene i øyeblikket. Fra første blikk fremstår bildet som uventet, sårt og gripende, og det etterlater et varig inntrykk.

Juryens begrunnelse: –

Dette bildet overrasker og fascinerer med sin uventede skildring av en stor og viktig hendelse som fortsatt preger oss. Den dagligdagse handlingen – moren som sitter og strikker – står i kontrast til den dramatiske bakgrunnen og gir bildet flere lag av mening. Fotografen har fanget et øyeblikk som symboliserer sorgen og kampen for rettferdighet på en subtil og kraftfull måte. Dette er et intelligent og visuelt sterkt bilde som sier mer enn det umiddelbart viser.

Juryens begrunnelse: –

Bildet fremstår surrealistisk og viser hvordan bevisst bruk av drone kan løfte en visuell fortelling. Selv om dramatikken avtar noe ved fraværet av passasjerer i bussen, er det et flott og uventet nyhetsbilde som fanger oppmerksomheten. Fotsporene og detaljene gir dybde til komposisjonen, og bildet representerer hendelsen på en visuelt sterk og annerledes måte. Det er et godt eksempel på hvordan nyhetshendelser kan dokumenteres fra et nytt perspektiv.

Fotografen om bildet: – Tegnene til en ny krig i Libanon var der, likevel var overraskelsen stor da den faktisk brøt ut i september. Ingen kunne forutsett at det omfattende israelske personsøkerangrepet ville bli det som utløste nok en krig mellom Israel og Hizbollah. Spektakulært og enestående, var blant ordene som ble brukt for å beskrive angrepet. Da krigen startet for fullt kom advarslene om storkrig. Det skjedde ikke, og konsekvensene rammet igjen hardest for libaneserne: etter personsøkerangrepene var folk så redde for at ny elektronikk kunne sprenge at de kastet baby minoriteter. Snart fulgte eksplosjoner i Beirut med nesten daglige missilangrep i Hizbollahs forstad sør i byen. Over 3000 mennesker drept. Over 1 million mennesker drevet på flukt. Nå er konflikten i en 60 dagers våpenhvile. Kommer den til å holde?

Juryens begrunnelse: –

Dette er den største nyhetshendelsen i verden, og i hele regionen er det barna som bærer den største byrden. Å dokumentere krigens ødeleggende konsekvenser på en nærliggende og ærlig måte er en kunst. Bildet skilte seg umiddelbart ut fra serien. Bildet er ikke perfekt teknisk, men desto sterkere.

Juryens begrunnelse: –

Juryen er enige om at han har fokusert på fengselet og menneskene som i sin fortvilelse leter etter kjente og kjære. Det er en god variasjon av velkomponerte bilder, med vinkler langt i fra og tett på. Serien har en god flyt av ikoniske bilder.

Juryens begrunnelse: –

Bildene kombinerer nyhetspreg og symbolikk på mesterlig vis, og bygger opp en intensitet som fanger øyeblikkets dramatikk. Fotografen er til stede når det skjer, og det svart-hvite uttrykket forsterker både tyngden og følelsen av uro. Det gir juryen nesten en ubehagelig følelse, som setter preg. Dette er klassisk fotografi uten unødvendige virkemidler, som samtidig bærer en sterk aktualitet.

Juryens begrunnelse: –

Bildet skiller seg ut med sin enkle, men sterke skildring av dagliglivet i Norge. Den enkle komposisjonen fanger essensen av hverdagen, med saften, avisene og medisinene som vises i bildet, og gir oss et svært typisk øyeblikk fra livet. Det er et vakkert og ekte bilde som reflekterer det vanlige, men samtidig gjør det på en måte som føles både nyskapende og relevant.

Juryens begrunnelse: –

Her har fotografen fanget en rørende historie som treffer juryen. Rommet føles kjærlig og det viser en trygg verden som det er godt å være i. Det er viktig å huske at dagligliv kan se forskjellige ut. Noen har helt ville utfordringer, selv i Norge. Fotografiet viser en kjærlighet mellom lillebror og den to år eldre storesøsteren som er rørende å se på. Det er respektfult og fint fotografert.

Juryens begrunnelse: –

Bildet er som et surrealistisk maleri og dypt rørende, med asken som symboliserer både kjærlighet og absurditet. Blandingen av smilende personer og selfies skaper en sterk kontrast til den mer alvorlige situasjonen. Det er en skildring av dagliglivet i møte med noe vi alle må gjennom – å håndtere levningene etter våre kjære. Bildet fanger denne balansen på en gripende og gjennomtenkt måte.

Juryens begrunnelse: –

I fjor tok håndballjentene gull i det som ble den siste kampen for både treneren og en profilert spiller. Fotografen har vist en tydelig og gjennomtenkt tilnærming i en sjanger ofte preget av tilfeldigheter. I stedet for å fokusere på et klassisk actionbilde, har fotografen tatt et steg tilbake og fanget en dypere og mer fortellende historie.

Juryens begrunnelse: –

Bildet fanger et historisk øyeblikk med en tydelig bevissthet og høy håndverksmessig kvalitet. Det viser en historisk OL-seier og kombinerer elementer av nyhet, historiefortelling og reportasje. Fotografens valg om å fjerne fokus fra mållinjen gir bildet en ekstra dimensjon. Dette er et visuelt vakkert bilde med flere lag, som berømmer både utøvernes innsats og fotografens evne til å tenke litt lenger.

Juryens begrunnelse: –

Bildet viser solid håndverk med god kontroll over dybdeskarpheten. Fotografen har vært på rett sted til rett tid og klart å fange essensen av en ekte hendelse i sportens verden.

Fotografen om serien: – Noen travhester gjør folk rike, men det finnes en ukjent skyggeside. Hester kan leve til de er 30 år. Likevel er den vanligste alderen å dø når de er fem år gamle. Avlivingen av de unge hestene knyttes til penger, gambling og skader etter hard trening.

Juryens begrunnelse: –

Serien viser en sterk, gripende og ny side av sportsjournalistikken, der hesten bokstavelig talt går inn med livet som innsats. Det er en visuelt kraftfullt bildeserie som setter seg og formidler sportens råskap og intensitet på en måte som er både rystende og uforglemmelig.

Fotografen om serien: – En tredjedel av befolkningen i den beryktede Paris-bydelen Saint-Denis bor i fattigdom. Sommeren 2024 skal store deler av de olympiske leker foregå her. Flomlyset fra klodens største idrettsarrangementer står på i noen uker, men hva så? Politikerne snakker om at gigantarrangementet løfter området opp fra fattigdom og sosiale problemer. På bakken, blant dem det virkelig gjelder, opplever flere at dette bare er fasadepussing med en rekke brutte løfter.

Juryens begrunnelse: –

Serien utfordrer grensene for tradisjonell sportsjournalistikk ved å rette fokuset mot historiene rundt selve idretten. Den belyser kritikken knyttet til store arrangementer og skaper en ny og viktig dimensjon i sportens kontekst. Ideen er original og nyskapende, og bildene minner oss om at sportsjournalistikk kan være mye mer enn bare det som skjer på banen.

Fotografen om serien: – I høyden i Deer Valley, Utah, forbereder Johannes Høsflot Klæbo seg til VM på hjemmebane. Hjemme i Norge sitter kjæresten og hele familien, bortsett fra managerpappa Haakon.

Juryens begrunnelse: –

Serien av Johannes Høsflot Klæbo er solid fortalt. Det er variasjon i bildene og fotografen formidler øyeblikkene på en klar og effektiv måte. Historien blir sterkere gjennom sitt sterke visuelle uttrykk.

Fotografen om serien: – Evighetskjemikalier, også kjent som Pfas, finnes overalt – i natur, dyr og i oss mennesker. De kobles til flere krefttyper, infertilitet og andre helseskader. Siden 1980-tallet har norske flyplasser brukt brannskum med PFAS under øvelser. Mange av menneskene som har bodd eller oppholdt seg i nærheten av flyplassene har ikke vært klar over at jorden, vannet og fisken gradvis er blitt forurenset av miljøgiften.

Juryens begrunnelse: –

Serien er superintelligent og viser et godt redigert arbeid. Her evner fotografen å levere vekselvis sterk fortelling og presisjon. Gjennom nøye utvalgte bilder klarer fotografen å formidle historien på en måte som både er gjennomarbeidet og engasjerende.

Fotografen om serien: – Over hele verden dør bier i hopetall. Ville bier og tambier polinerer omtrent hver sin halvpart av avlingene som gir oss mat. I tillegg bidrar de til matfatet til dyrene som lever av ville bær, frukt og blomster. Uten pollinering vil økosystemer kollapse. Men biene kjemper mot sykdommer, et stadig mindre bievennlig vær og sprøytemidler laget for å drepe. Forskere og birøktere over hele verden jobber for å redde biene. Men hva er løsningen? Bieprevensjon? Bievaksine? Eller lage en ny superbie som tåler alt sammen?

Juryens begrunnelse: –

Serien skiller seg ut som et uvanlig bidrag ved å starte fortellingen om vinteren, noe som gir et friskt perspektiv. Fotografens bevisste bruk av drone skaper en sterk visuell dimensjon og tilfører en dokumentarisk kvalitet som nesten kunne vært hentet fra en film. Serien formidler en viktig historie om bienes avgjørende rolle i økosystemet, på samme måte som regnskogens. Dette er gjennomført og imponerende.

Juryens begrunnelse: –

Bildet er et klassisk bevis på hvordan vi mennesker påvirker naturen og andre vesener på kloden. Når man leser bildet fra venstre til høyre viser det et brudd som gir en slags sjokkeffekt. Jo lenger man ser på det, oppleves det klammere og klammere, og det tar tid å legge merke til alt som skjer i bildet.

Juryens begrunnelse: –

Dette er et modig valg av motiv som fanger et sterkt øyeblikk gjennom et nært og intimt portrett. Til tross for at bildet tilsynelatende viser lite, ligger det en dybde som gir betrakteren stadig mer å oppdage. Det er et gripende og godt komponert fotografi som viser mye med sin enkelhet og nærhet. Bildet viser hans sorg, men representerer også en felles sorg over verdens tilstand. Vi vet at bildet er tatt i en kjeller i Syria, men det kunne også vært i Gaza eller Ukraina. Det er sterkt fotografi med en sterk historie. Det etterlater oss med spørsmål om hva som har skjedd, hvor vi er og hva historien er. Man blir dratt inn i bildet og klarer ikke se bort.

Juryens begrunnelse: –

En serie som er sterkt gjennomført. Fotografen skrildrer individer og hvordan de påvirkes av krigen, i tillegg til hun som ennå ikke er påvirket. Det viser krigens gang, en ekte og usminket portrettering av mennesker.

Juryens begrunnelse: –

Bildet er nesten perfekt i sin utførelse, selv om perfektheten også skaper en viss avstand. Så trenger man bildeteksten for å forstå de dypere lagene i historien. Det er et sterkt og fantastisk portrett som bærer en god historie. Det at faktisk et ”kattebilde” har klart å nå opp, er et bevis på det sterke fotografiske håndverket.

Fotografen om serien: – Korea. Glanspolert popmusikk, futuristisk teknologiutvikling og verdenskjente tv-serier. Underholdning på hvert hjørne, blinkende neonlys. Men bak glansbildet viser det seg at Korea har et ensomhetsproblem, spesielt hos menn. Myndighetene i Seoul har besluttet å bruke over 300 millioner dollar på tiltak mot ensomhet, og forskere og politikere peker på alt fra økonomi til feminisme. Er samfunnsutsiktene bare for dystre? Fødselstallene stuper, over en halv million unge koreanere isolerer seg selv fra omverdenen og sabelraslingen fra naboen i nord øker stadig i volum. Presset kommer fra alle kanter - få toppkarakter, klatre karrierestigen, stifte familie, se kosmetisk feilfri ut. Uansett er det ikke grobunn for å finne kjærligheten. Mellom oppdrag på reportasjetur til Seoul fikk jeg innblikk i en annen del av det koreanske samfunnet, hvor ensomheten og håpløsheten for framtiden flyter ut i en altfor stor by. Dette er et utdrag fra bildeessayet som oppsto som resultat.

Juryens begrunnelse: –

En nærmest perfekt serie. Et helt unikt bildedokument av tid, stemning og egenart. Det er en stor og vanskelig historie å fotografere, fordi det er en mentalitet som skal fanges. Her har fotografen vært helt inne i tematikken han fotograferer, og han presenterer en verden juryen ikke har sett før. Det føles som en problematikk vi kommer til å se mer av i vår egen verden om ikke lang tid: Unge menns mentalitet, ensomhet og dalende fødselstall. Det er stort fotografi som juryen er veldig imponert over.

Fotografen om serien: – En landsbys farvel: I en sjelden uttalelse i desember 2024 gikk Ukrainas president Volodymyr Zelensky ut og sa at 43.000 ukrainske soldater er drept siden Russlands fullskala-invasjon av landet.

Juryens begrunnelse: –

Denne serien viser at fotografen har sett rundt seg. Han har klart å følge en mindre historie i en allerede liten historie om en begravelse. Det er en spontan serie hvor fotografen har fulgt et begravelsesfølge, og sett ut av vinduet. Det er spennende at fotografen har valgt å fotografere alt gjennom vinduet, og ikke legger skjul på det. Det er et simpelt grep, men det viser at han har sett at dette er interessant, og han gjør det til et rørende og virkningsfullt grep.

Fotografen om serien: – De fleste autortære diktaturer har ledere som liker å la sitt åsyn prege landet i form av byster og portretter. Etter femti år med brutal politistat var trangen til å rive i filler, brenne eller skyte i stykker symbolene på Assad dynastiet synlig på mang et gatehjørne i Damaskus.

Juryens begrunnelse: –

Portrettserien er løst på en overraskende og fin måte. Man får ikke de samme bildene av Assad; At fotografen har laget et portrett av et portrett viser en uventet variasjon. Det er også spennende at fotografen kjenner til begrepet å putte sko på noen, at det er en fornærmelse. Det gir serien noe mer.

Fotografen om serien: – For fire år siden kom 50 utvalgte flyktninger fra Syria til Norge. De har brynt seg på likestilling, avansert teknologi, kulturkrasj og språkbarriere. Men den store utfordringen er å bli kjent med nordmenn. Etter harde forhandlinger mellom regjeringspartiene Høyre, KrF og Venstre, ble de i 2020 enige om at Norge skulle hente ti syriske barnefamilier fra greske flyktningleirer, 50 til sammen. Tallet 50 fikk mye kritikk av andre politiske partier, hjelpeorganisasjoner og befolkningen for å være for lavt. De voksne startet på et nytt introduksjonsprogram med obligatorisk språkopplæring og tilpasset grunnskoleopplæring, etter innføringen av den nye integreringsloven 1. januar 2021. Programmet tilrettelegges ut fra flyktningenes tidligere utdanning, alder og sluttmål. Målet er flest mulig med varig fotfeste i norsk arbeidsliv. I dag har alle de ti familiene fra Syria fått permanent oppholdstillatelse og er bosatt i ulike kommuner i Norge. Til sammen er 13,4 millioner mennesker på flukt i Europa i år, ifølge FN.

Juryens begrunnelse: –

Fotografen har laget en perfekt reportasje fra Norge. Han har brukt god tid og valgt en forhåndsvis enkel historie, men gjort den seriøst. Det er en viktig historie, og den tilliten fotografen har er helt nydelig. Han har fått god tilgang og fått være tett på mennesker i såre øyeblikk. Det er godt redigert, og bildene snakker godt sammen med farger og komposisjoner. Serien er en godt komponert historie og fin skildring av å tilpasse seg i et annet land.

Fotografen om serien: – Se for deg at du er forelder til en 13 år gammel jente. Du ser at hun sliter, men klarer ikke å hjelpe. “Lisa” fikk avslag fra barne- og ungdomspsykiatrien som 13-åring, fordi hun var for frisk. Da hun ble syk nok, endte hun på venteliste i månedsvis. I mellomtiden ble hun narkoman. I tiden Adresseavisen fulgte henne, havnet “Lisa” i barnevernets omsorg. – Jeg tror alt kunne vært helt annerledes hvis jeg bare hadde fått hjelp til rett tid, i stedet for avslag på avslag. Dette er systemsvikt, sier “Lisa”, som nå er 17 år.

Juryens begrunnelse: –

Første gangen juryen så gjennom serien merket ikke alle at det var anonymt. Det at fotografen har klart å skildre en person anonymt med en sånn nærhet er utrolig imponerende. Når en fotograf bruker slike virkemidler som hun har gjort her, skal det virkelig sitte, og det har hun klart. Juryen har sett mange forsøk på slike virkemidler som faller gjennom. I denne serien faller det ikke gjennom; At fotografen har tatt disse pausene forsterker heller historien.

Fotografen om serien: – Emilie Brandshaug (26) har levd i mørket store deler av livet. Hun fikk diagnosen ME da hun var ni år gammel. Hun er pleietrengende og må ha hjelp døgnet rundt. I februar 2022 tok familien et drastisk valg om å flytte henne fra barndomshjemmet. Dette er historien om hvordan det gikk over to år.

Juryens begrunnelse: –

Serien formidler en menneskelig historie som rører, selv om den ikke alltid er teknisk perfekt. Det er sterke motiver, og det viser en klassisk tilnærming til fotojouralistikk. Fotografen har ikke bare dokumentert, men også valgt å fortsette og dykke videre inn i historien gjennom flere år. Bildene blir enda mer kraftfulle med bildetekstene.

Fotografen om serien: – - Det var som om veggene hadde øyne og ører. Det var ordene en viserektor i Aleppo brukte for å beskrive livet under Assad. Hun var aldri helt sikker på om det hun sa foran elevene sine på barneskolen kunne gjøre at hun ble anmeldt til regimet, sendt bak lås og slå. For hvordan kuer en diktator et folk? Han gir dem noe å frykte. Under Assads-familiens styre i Syria, hadde den frykten ett navn: Sednaya. Før kjørte lokale fort forbi fengselet. De visste ikke helt hva som skjedde der, men det lille de visste gjorde at de ikke turte å se. Etter at Assad falt 8. desember har omfanget av grusomhetene begynt å komme frem. Tusenvis av mennesker har flokket til Sednaya og andre fengsler for å lete etter sine kjære. Over 100.000 mennesker forsvant under hans styre. Minst. Søket brakte også familier til sykehus, massegraver. Over 500.000 mennesker ble drept på hans svakt. Utallige mennesker lever fremdeles i ruinene av diktatorens regime. Bokstavelig talt. Nå går millioner av syrere en usikker tid i vente. Mange håper på bedre tider, men frykter nye strenge lover. Samtidig må de forsøke å ta innover seg over 50 år med terror og frykt.

Juryens begrunnelse: –

Dette er en perfekt serie på mange måter. Selv om det er stereotypiske symbolbilder er det utrolig sterke skildringer og et godt håndarbeid. Det viser kaos, samt menneskemøter og følelser. Fotografen har klart å fange det felles symbolet på livet under Assad-regimet. Det er en sterk dokumentasjon på et land som i løpet av to uker endret seg.

Juryens begrunnelse: –

Serien er et interessant og originalt dokument. Den gir et innblikk i et Russland som vi ikke får sett, da det er få som har vært der og dokumentert dagliglivet. Fotografen har oppnådd en sjelden tilgang og skildrer en lukket verden med et blikk for de små, men viktige øyeblikkene. Bildene er godt komponert, med storslåtte scener som minner om små filmscener, men som samtidig vitner om nøye gjennomtenkte valg. Det merkes tydelig at fotografen har brukt lang tid og vært på mange steder for å fange den ekte hverdagen.

Fotografen om serien: – I tettstedet Semipolka utenfor Kyiv ligger internatskolen 7Fields for ukrainske barn med én ting til felles: Alle har mistet noe eller noen i den snart tre år lange krigen med Russland. Noen har mistet en eller begge foreldrene, andre har måtte flykte fra hjemmet sitt. Mange har knapt gått på fysisk skole siden 2022 fordi de kommer fra områder nær frontlinjen. Her kan barna lære og leve i relativ trygghet.

Juryens begrunnelse: –

Serien fra Ukraina forteller oss noe vi ikke ser særlig ofte. Vi har sett bilder av fanger flere ganger før, og alle drar for å fotografere krig og bomber. Denne serien viser et helt annet perspektiv på krigen. Man blir ikke klokere av å se fangene, men man blir klokere av å se menneskene som lever på tross av krig. Serien har mange sterke bilder, og juryen merker seg den visuelle tanken bak hvordan bildene henger sammen - portrettene og reportasjebildene. Serien går nært og har en klar visjon om hvordan historien skal fortelles.

Juryens begrunnelse: –

Man velger ikke hvor man blir født. 2024 var et år preget av krig og konflikt, noe som har farget mange av de innsendte bidragene. Særlig ett skilte seg ut etter gjennomgangen av flere sterke reportasjer bygget på godt journalistisk håndverk og tilstedeværelse. Reportasjen viser en baby som har blitt reddet ut fra sin døde mors kropp på et sykehus på Gazastripen. Legene har gitt jenta navnet Hanadi, etter sin mor. Hun har ligget på sykehuset i seks uker uten at noen har kommet for å hente henne. Hanadis historie er dessverre én av mange om skjebnene til barna på Gazastripen. Den er viktig og hjerteskjærende på grensen til det umenneskelige. Videoreportasjen er fortalt gjennom god tilstedeværelse og klassiske grep, som åpner opp for ettertanke, og formidler Hanadis skjebne på verdig vis. Historien om det lille mennesket på sykehuset er en forferdelig påminnelse om de menneskelige konsekvensene av Israels bombardement av Gaza gjennom fjoråret. Dette er bilder vi bærer med oss videre.

Juryens begrunnelse: –

Videoreportasjen om Emilies vei ut av mørket er en kreativ og nært skildret historie om å leve med ME. Teamet bak har fulgt Emilie og familien hennes over lang tid, noe som åpner for faktiske scener i materialet, og bilder som taler for seg selv. Reportasjen har også brukt visuelle grep som trekker seeren inn i alle timene Emilie tilbringer i mørket gjennom fine timelapse-sekvenser og dokumentarisk foto. I tillegg til å løfte en sak som angår svært mange nordmenn, ønsker juryen å gi heder for særlig godt håndverk.

Juryens begrunnelse: –

Journalister må ikke alltid til fronten for å fortelle historier om krig. I denne videoreportasjen har teamet valgt en annen vinkel i dekningen av Russlands krig i Ukraina. Reportasjen er et av tre sterke bidrag fra samme team i NRK, og juryen ønsker å gi heder for en historie som skilte seg ut. I videoen blir vi kjent med en gruppe ukrainske menn som jobber med å identifisere lik som ligger igjen på slagmarken. Det er både russiske og ukrainske soldater, men alle håndteres med samme verdighet. Likrydderne er fortvilte over de enorme menneskelige tapene, og stiller spørsmål ved målet og meningen bak krigen som har tatt livet av kroppene foran dem. Det er en makaber arbeidshverdag, skildret gjennom lavmælt foto og godt kildearbeid.

Juryens begrunnelse: –

Da Taliban tok over Afghanistan igjen, så var det en spektakulær nyhet. Vi husker alle de dramatiske scenene som utspilte seg i og rundt flyplassen i Kabul, streamet og kringkastet live til verden. Så dro nesten alle journalistene hjem. Men denne videojournalisten ble igjen. Bevæpnet med et kamera dokumenterer han hvordan Taliban strammer grepet og hvordan mange kvinner roper ut sin fortvilelse, uten å bli hørt. Juryen merker seg at her har videojournalisten etterstrebet å forstå de ulike sidene av saken, selv om det kan virke som han bare har snublet opp i det. Videojournalisten snakker med både konservative muslimer, og aktivistene i gatene, som viser en bred forståelse og innpass. Fra et journalistisk perspektiv viser det hvor grundig og modig han er. Han blir igjen når alle andre drar. Selv når soldatene fra Taliban stikker Kalasjnikover opp i brystet på ham, blir han stående og dokumentere. Dokumentaren har en råhet og intensitet, og det er en tøff stil som går igjen i flere av videojournalistens verk. Juryen opplever det som deilig å bli tatt på alvor gjennom videoen. Det er en form uten shortcuts, som kan være fristende, og med faktuell tekst som ikke er forklarende, men ting seeren må vite for å skjønne situasjonen. Journalistikk i sin reneste form er å dokumentere hendelser. Videojournalisten viker ikke unna når de afghanske kvinnene roper ut sin fortvilelse og gradvis, men nådeløst, stenges ute av samfunnet.

Juryens begrunnelse: –

Dette er konkurransens teknisk mest overlegne bidrag. Krigsreporter Afshin Ismaeli utforsker krigen og sin egen rolle og motivasjon i den. Dette er en krevende øvelse som han klarer uten å ta for mye plass og stille seg i veien for historien. Fortellerstilen er leken og undrende. Observasjonene er absurde, varme og grusomme. Dette er en uvanlig krigsvideo. Dette føles mer som et essay i videoform. Det er en fantastisk seer-opplevelse, og juryen sitter igjen med litt smil, litt tårer og gåsehud. Afshin Ismaeli og regissør Soran Qurbani viser oss at selv om det er en grusom og forferdelig krig, så finnes det et håp.

Juryens begrunnelse: –

Det er en sterk, kort film. Vi synes det er fint at filmskaperne er kloke og modige. Vi synes dokumentaren står ut som ekte, upretensiøs og formsterk, i en verden hvor det ofte søkes mot det balanserte, det perfekte og fullendte, hvor alt er under kontroll. Virkningen av det lavmælte i historien er slående, spesielt siden vi vet så mye om bakteppet. Vi merker oss alt det filmskaperne velger å ikke ta med. Den korte filmen har en sterk effektiv virkning på publikum, dette er en film med mye råhet, tydelig autentisitet og intensitet.

Juryens begrunnelse: –

Juryen synes Årets videojournalist er et godt vitne, en som blir igjen når resten av verdenssamfunnet pakker sammen og reiser hjem. Han er tilstede i utallige situasjoner og går grundig til verks. Han lar et mangfold av kilder få snakke gjennom dokumentarene sine, og lar publikum få gjøre opp sin egen mening. Han er et “one-man-show”, noe som krever et enormt mot og store ressurser når man ikke har en redaksjonsleder som heier på seg. Han går inn som enkeltperson, får unike tilganger, og er alene i det. Han viser et grundig arbeid, og kan jobbe i lang tid med viktige tema. Juryen synes også det er godt å se en mann videreformidle en historie om feminisme og kvinner, ved å la dem fortelle selv.

Fotografen om serien: – Åtte mil nordover, like langt vest og litt oppover, ligger Hallingdal. En liten dal under himmelhvelvingen. Selvberga med både vannkraft og produksjon av polypropylen rør. Eget NRK-kontor og lokalavis som skriver om Hallinger og deres liv, interesser, bedrifter, yrker og meninger. De skriver så klart også om ikke-Hallinger, hva enn det betyr. For å være ærlig sliter jeg med å finne en definisjon på Halling. Det virker ikke som man må kunne hallingkast eller drive gårdsbruk. Ikke kunne trimme bil eller stå på ski heller. Fortsatt kan jeg ikke si en Halling er som folk flest. Det er noe med denne dalen.

Juryens begrunnelse: –

Årets nykommer sine bilder utstråler en umiddelbarhet og nærhet. Fotografen har evnet å komme tett på menneskene og miljøene, og det personlige preget gir en sterk visuell fortelling. De ulike motivene fungerer godt og gir et innblikk i en autentisk virkelighet.