Antallet dispensasjoner og protestene mot staten viser at systemet ikke fungerer

«Strandsonespørsmålet» handler om grunnleggende skillelinjer i norsk politikk og samfunnsliv; som nasjonal styring vs. lokal autonomi, vern om natur, friluftsliv og allemannsretten, og forholdet mellom teknokratisk ekspertkunnskap og lekmannsperspektiv. Temaet angår kystfolket i høy grad, men diskuteres oftest som praktiske og planfaglige utfordringer, i et fremmed fagspråk, slik som «vilkår for dispensasjon», sone 1-3, bestemmelser, rettsanvendelse og forvaltningsskjønn. Det å svare ut prinsipielle og verdiorienterte spørsmål med et språk ribbet for symbolverdi, er oppskriften på frustrasjon og (språklig) skyttergravskrig.

Det er særlig to syn på hva som er problemet. Jurister, særlig representert ved advokatene Holth og Winge, mener problemet er at kommunene ikke følger prosedyrene i Plan- og bygningsloven på riktig måte. Et annet syn er at det er selve loven som er problemet. Skjerpede krav til dispensasjoner i 2008 ble forberedt og politisk behandlet i Stortinget, men det betyr ikke at loven nødvendigvis fungerer.

Det vi ser nå, er tegn til det motsatte, at loven på dette punktet ikke har lokaldemokratisk forankring. Et eksempel er Farsund-saken, hvor det at utdanningsministeren ble gitt dispensasjon, utløste en prosess mot kommunene, noe som igjen har utløst et ordfører-opprør og mye engasjement i debattspaltene. I motstanden mot statsforvalterens omkamp med kommunene gis det uttrykk for at dette er en utidig innblanding og at «skal det være som dette så er det noe feil med systemet!»

Juristene mener imidlertid ikke at det er loven det er noe galt med. Den legger tross alt ryddig opp til at forvaltningen og folk med juridisk kompetanse skal vurdere om kravene til dispensasjon er oppfylt. Alt oppstyret skyldes visstnok at endringene fra 2008 ikke er forstått av kommunene. Politikere som klager på at lokaldemokratiet blir truet, får derfor beskjed om å heller utnytte handlingsrommet de har til å lage planer. Derfor er det opplæring, økt kontroll og folkeopplysning som skal til. Vi mener derimot at dette perspektivet har en overdreven tro på at strandsonespørsmålet utelukkende lar seg løse gjennom jus.

Dispensasjoner kan oppfattes som kystfolkets sikkerhetsventil, i tilfeller der plansystemet viser seg å være i utakt med lokale forhold. Den ytterste konsekvensen av Holth og Winges kampanje, som de fremmer i podkast, foredrag og kronikker, vil være at denne ventilen fjernes. Juristene vinner dermed terreng inn over det som til nå har vært en viktig demokratisk og politisk arena. Det som gjenstår er å lage planer, men det må jo ikke skapes inntrykk av at utvikling av strandsonen dermed er fritt vilt. Handlingsrommet er også begrenset i plan, og kanskje er det nettopp derfor dispensasjoner brukes som en «siste utvei»?

Vi mener botemiddelet er å erkjenne at systemet ikke fungerer, og at det store antallet dispensasjoner og protestene mot staten er et symptom på dette. Jussen må suppleres med kunnskap om lokaldemokrati, hva som motiverer mennesker til å gå inn i politikken, samspillet mellom politikerne og lokalbefolkningen og viktigheten av å holde i live en offentlig samtale om viktige verdispørsmål. Så er det fint at vi har Plan- og bygningsloven som sørger for likebehandling og beskyttelse mot «den sterkestes rett», men vi må være villig til å tolke motstand mot loven som uttrykk for at det er denne og ikke oppdragelsen det er noe feil med.

Hva om vi istedenfor å riste på hodet over lokale politikere som ikke forstår, reviderer loven på dette punktet? La oss komme med et førsteutkast til nytt lovforslag:

«Hvis flertallet av politikerne, etter en befaring, går imot administrasjonens grundige begrunnelse for at fordelene ikke er større enn ulempene, så må de sammen med administrasjonen utarbeide en ny begrunnelse, i en eller annen form for dialog. Hvis det viser seg umulig å lage en god revidert begrunnelse, så blir administrasjonens avslag stående.»

Vi erkjenner imidlertid at forbedringer i lovens ordlyd kan kreve juridisk kompetanse. Vi sender dermed lovforslaget ut på høring i Fædrelandsvennen.