Anki Gerhardsens kritikk av anmelderne minner om knebling

Yoshifumi Inao i forestillingen «Láhppon/Lost» som ble vist på Operahuset. Foto: Erik Berg

Når kritikeren krever én eneste sannhet.

Anki Gerhardsen er fast spaltist i Aftenposten og redaktør for debattarenaen Lytring (Nord Universitet). I tillegg anmelder hun samiske forestillinger. Hun har stor definisjonsmakt.

Mitt anliggende er «Làhppon/Lost», en koreografi av Elle Sofe Sara og Hlín Hjálmarsdóttir. Den hadde premiere på Nasjonalballetten 31. oktober. Gerhardsen kritiserte anmelderne i Aftenposten 10. november, og i Ođđasat NRK Sàpmi 14. november for feil historiesyn.

I Ođđasat ble uttalelsene hennes motsagt av Lill Tove Fredriksen, førsteamanuensis og litteraturviter ved UiT Norges arktiske universitet. Fredriksen mente at Gerhardsens historieforståelse ikke holdt mål. I mine ører brukte Gerhardsen en retorikk som ligner politikernes, når de ønsker å få alle motstemmer til å forstumme.

Hun, som selv er anmelder, hevdet at de fleste har en feiloppfatning av Kautokeino-opprøret. Selv kaller hun samene som gjorde motstand i Kautokeinoopprøret (1852), for «religiøse fanatikere». De gjorde grusomme handlinger ut fra «religiøs fanatisme». Gerhardsen hevder at det ikke er belegg for noen annen fremstilling av opprørerne enn hennes. Anmelderne bør godta hennes historieforståelse. Det var slik jeg oppfattet henne.

Jeg så også Láhppon. Ikke som anmelder, men som publikummer. I åpningsscenen fremfører Lávre Johan Eira en joik. Det er Aslak Hættas joik – en av dem som ble halshugd. Parallelt med joiken pisker et tjuetalls dansere sennagress, blodrødt, mens trommene dundrer. Scenegulvet rister, og vi – her og nå – får følelsen av alt som er oppdemmet, helt fra 1852, som mange samer har båret på gjennom tidene.

Det er selvfølgelig en tolkning. Andre kan oppleve det annerledes. Om anmelderne ser noe annet, er det deres sak. Det er åpne tolkningsrom i balletten – og det var slett ikke alt jeg forsto (som de blomstrete sparkebuksekostymene til Henrik Vibskov, for eksempel). Poenget mitt er at det ligger et premiss der.

Men Anki Gerhardsen vil ha sin forståelse av historien servert av anmelderne – dermed også sin bedømmelse av selve verket.

Det er drøy kost og uhørt for enhver kunstner eller anmelder å skulle forholde seg til noe så dogmatisk. Om anmeldere skal gjøre jobben sin, er det ikke å ta avstand fra premisset, men forstå/tolke det kunstneriske verket ut fra det.