Anki Gerhardsen går for langt når hun beskylder Aftenposten for å drive propaganda

Rikke de Lange var dødssyk, led virkelig, ønsket dødshjelp og delte frivillig sin historie, skriver hennes far Thomas de Lange. Foto: Stig B. Hansen

En slik mistenkeliggjøring kan gjøre at debatten om selvbestemt dødshjelp blir enda vanskeligere å føre.

I debattinnlegget «Mediene driver propaganda for aktiv dødshjelp» reiser mediekritiker Anki Gerhardsen viktige spørsmål om Aftenpostens dekning av Rikke de Langes kamp for selvbestemt dødshjelp. Hun mener at journalistikken med sterke emosjonelle virkemidler og personlige historier er ubalansert, og karakteriserer derfor reportasjene som ren propaganda.

Jeg er helt enig i at store samfunnsspørsmål som selvbestemt dødshjelp krever balanserte fremstillinger i pressen. Men Gerhardsen går for langt når hun beskylder Aftenposten for å drive propaganda.

Propaganda handler om bevisst manipulering for å påvirke folks følelser og tanker, gjerne gjennom villedende eller ensidig informasjon. Men historiene Aftenposten forteller, er faktisk helt reelle. Rikke de Lange var dødssyk, led virkelig, ønsket dødshjelp og delte frivillig sin historie. Det er hverken manipulasjon eller en skjult agenda.

For lettvint analyse

Rent journalistisk bruker Aftenposten sterke virkemidler, som nærgående bilder og en personlig sykdomshistorie. Det er en svært utbredt journalistisk metode, enten temaet er fattigdom, krig eller sykdom.

Man kan gjerne kritisere eller belyse uheldige sider ved den typen journalistikk, og man kan etterlyse en mer balansert fremstilling. Men den blir ikke propaganda av den grunn.

Derfor er det interessant at Gerhardsen selv bruker propagandabegrepet som et sterkt emosjonelt virkemiddel.

Gerhardsen rangerer også andre journalistiske virkemidler på en underlig måte. For eksempel skriver hun at motstemmene i debatten om selvbestemt dødshjelp er distansert og nøkternt fremstilt, mens Aftenpostens reportasje vekker sterke følelser. Det har hun rett i. Men har hun rett i at følelsesladet journalistisk dekning er mer overbevisende?

Mener Gerhardsen at motstemmene ville vært mer overbevisende og tillitvekkende om de fortalte nære, personlige historier? Det blir en for lettvint analyse.

Leger og forskeres troverdighet er neppe avhengig av at de forteller nære, personlige historier. Tvert imot vil emosjonelle fremstillinger ofte svekke troverdigheten i forskning og faglige sammenhenger. Jeg mener heller at bruk av personlige og emosjonelle fortellinger ofte undergraver den distansen som gir faglige vurderinger autoritet.

Generelt er det nok et stykke fra å bli grepet av en personlig fortelling til å endre standpunkt. For Gerhardsen ser det ut til at emosjonelle fremstillinger har størst overbevisningskraft. Men hva slags standpunkt vi som lesere tar i en sak, og som vi holder fast ved over tid, sammenfaller ikke alltid med hva vi synes er gripende der og da.

Jeg vil tro at kraften i å la seg overbevise handler like mye om lesernes egne erfaringer og relevans: Betyr denne saken noe for meg? Har jeg eller mine nærmeste opplevd noe lignende?

Vi berøres gjerne av det vi selv er berørt av og oppfatter som viktig. Men å bli emosjonelt berørt betyr ikke det samme som å skifte mening.

Mistenkeliggjøring

Gerhardsen påpeker noen viktige utfordringer i debatten om selvbestemt dødshjelp. Dette er et krevende tema å debattere. Det er følelsesladet, og det angår sårbare mennesker i vanskelige livssituasjoner.

Men når Gerhardsen karakteriserer Aftenpostens journalistikk som propaganda, fremstår kritikken hennes ironisk nok selv som retorisk ubalansert.

En slik mistenkeliggjøring kan, selv om det er utilsiktet, gjøre at debatten om selvbestemt dødshjelp blir enda vanskeligere å føre.