Andungen som ble en svane

Men likevel – den eneste dagen i året mine foreldre hadde «ferie», dro vi til Byen med vårt eget transportmiddel – motorbåten.

Fram til 1960 var «det med bil» rasjonert og søknadspliktig, og få vi kjente hadde det. Ikke hadde de råd heller. Etter noen timer og gjennom Vestergabet, la vi til ved Fiskebrygga. Ellers gikk det meste av turen ut på å spise grøt på Melkebaren på Meieriet like ved Wergelandsparken, den fikk vi til nedsatt pris siden vi leverte melk. Men grøten var god.

Lille jeg så riktignok de underlige ruvende tårnene på det de kalte Silokaia. De var for lagring av korn – slik at folk skulle få brød, sa min far. Jeg stolte på ham, så var de altså ikke tårnene i Babel likevel, de som vi hadde hørt om på søndagsskolen.

Langt om lenge, ved sjuårsalderen fikk vi det første møtet, Silokaia og jeg. Min mor sa vi skulle møte hennes bror Håkon som hadde vært med i krigen. Han kom hjem med «Amerikabåden».

Jeg måtte være med, for i brevet hadde han skrevet at jeg skulle få gave (egentlig var vi litt sure på denne broren, som ikke sendte oss amerikapakke med tyggegummi og silkestrømper, sånn som mange andre fikk.). Men veldig spent fikk jeg da se det utrolige, en svær båt, «Stavangerfjord», komme inn til Silokaia med fullt av folk på dekket. Noen fra mannskapet kastet ned noen gule baller, det viste seg å være appelsiner! Jeg husker folk var svært oppskjørta, tydeligvis var dette veldig stas. Jeg bare undret meg over å se så mye fremmed. Så kom folk i land, og jeg fikk gave – den forventningsfulle lille karen meg fikk livets mest unyttige sådanne – sju små kulørte lommetørklær! Og så til en sjuårsgutt! Var det rart jeg siden ikke likte Silokaia!

På Katta mange år senere var det noen av oss som av og til skulket gymtimene til kaptein Hertzberg, han som sa «benytt enhver anledning til å gå opp i håndstående, gutter!» Vi kunne lure han av på «Sørlandsstua» rett over gata hos krigsseileren Ivar Myklebust. Eller så gikk vi ned til Vestre Standgate, i 1. etasje på «Hotel Ernst» og spilte biljard.

Best av alt var det når vi som var mer enn interessert i botanikk, gikk ut på Silokaia for å finne sjeldne planter under tårnene. Uvedkommende frø fra Texas og Canada eller hvor de nå kom fra, kunne spire et år eller to – hestehamp, mølleselleri (ny for Norge 1967), og vi kunne finne veldig fremmedartede skjermplanter og gule korsblomster. Byens suverent mest spennende sted for en som ville ha lekkerbiskener i herbariet sitt! Så spør om jeg ble begeistret for Silokaia! Rapport om funn ble umiddelbart gitt til våre to botanikerhelter, gartner Johs. Johannesen i Torridalsveien og lærer John Nuland i Skippergata.

Nå er det ingen sjeldne planter mer på Silokaia. Men det er mye annet. Nær ved er Kilden – et hus som Vilhelm Krag på den andre sida av bukta sikkert rykker i foten etter å få besøkt. Og utenfor er de store tårnene – den stygge andungen er blitt forvandlet til en svane, senest her om dagen da fenomenet ble kåret til «Verdens flotteste museum».

Gratulerer, «Byen»! Jeg lurer bare på om min botanikervenn hadde kunnet se inn i framtida og sagt at de stygge, lite vedlikeholdte kolossene en dag skulle få den betegnelsen – hva hadde jeg da sagt? Trolig noe om at han måtte befinne seg på en annen klode?

Men – på 1960-tallet var det bare så gildt å botanisere under dem!