Alle sviktet Shada

Når et barn dør på en barnevernsinstitusjon, er det riktig at folk reagerer. Barn som staten har overtatt omsorgen for, må få støtten de trenger.

Det gjør de ikke alltid.

Etter at foreldrene ble dømt for vold mot henne, tok barnevernet over omsorgen for Shada. Hun ble flyttet fra sted til sted, og hadde bare begrenset kontakt med de yngre brødrene sine.

«Svært skadelig», blir de mange flyttingene beskrevet som. Hun orket ikke å begynne prosessen med å få venner igjen og igjen.

Da hun døde som 16-åring, er det forståelig at det ble stilt spørsmål om hva som skjedde. Kunne det stemme at hun tok livet sitt?

Foto: Privat

Den yngre broren hennes var blant dem som lurte. Han kunne ikke fatte det. Og hvorfor hadde hun et merke i pannen, da hun lå i kisten? Han skulle åpenbart fått bedre svar og mer informasjon den gangen.

Spørsmålene som ble stilt av foreldrenes støttespillere i årene som fulgte er i utgangspunktet forståelige: Hvorfor var det blod i sengen hennes? Hvor kom kuttet i bakhodet fra?

Men det som begynte som legitime spørsmål, endte med konspirasjoner og grov krenkelse av Shadas minne.

Barnevernsaktivister spredte bilder av Shadas døde kropp. De er sett av tusenvis av mennesker. Påstander om at hun var et offer for menneskehandel har blitt aktivt delt – og ukritisk delt videre.

Ikke minst, har den sjokkerende påstanden om at hun skal ha blitt drept spredt seg.

Det kom ut av kontroll, med aktiv hjelp fra personer som er sterke motstandere av norsk barnevern. Syv år etter at hun døde, trodde mange på påstandene om at hun ble drept. Inkludert politikere og en profilert advokat.

Men som VGs grundige gjennomgang tydelig dokumenterer: Hun ble ikke drept. Hun tok sitt eget liv.

Alle spørsmålene som ble stilt, har svar. Eksempelvis stammer det som ser ut som et kutt i hodet hennes fra obduksjonen.

Dessverre synes det å ha vært optimale omstendigheter for at konspirasjonsteorier om hennes død skulle utvikle seg og spres.

Demonstrasjon utenfor Stortinget og i Karl Johans gate høsten 2019. Foto: Marie Golimo Kingsrød / VG

Barnevernet, politiet og helsevesenet har i flere år sittet stille og sett på hvordan falske påstander og løgner om henne ble spredt i sosiale medier.

Tausheten deres har sine forklaringer, men det holder ikke. Shada ble sviktet da hun levde, men like mye etter at hun døde.

For hvem ivaretar omdømmet til et barnevernsbarn etter døden? Hvem tar ansvar for å stanse drøy spredning av løgner om henne? Og ikke minst bilder hvem jobber for å fjerne bildene av den døde ungdommen?

Ingen, kan det virke som.

Barnevern, politi og helsevesenet har gjemt seg bak taushetsplikten. Den er ment å beskytte privatlivet vårt. I denne saken, har taushetsplikten vært mer til skade enn til hjelp.

I Shadas tilfelle, ble mye informasjon holdt skjult mens hun levde. Hun levde på strengt hemmelig adresse. Det synes å ha påvirket informasjonsflyten også etter at hun døde: Informasjon om helsehjelpen hun fikk fantes ikke i de vanlige registrene.

Foto: Privat / Privat

Dette har blitt tolket i verste mening av dem som har hevdet at hun ble drept.

Ideene om et drap, en sammensvergelse, en dekkoperasjon, menneskehandel. Alt er fullstendig oppspinn. De som har spredt alt dette, har begått en grov urett overfor Shada.

Syv år etter at Shada døde, synes det åpenbart at de offentlige etatene skulle ha tatt ansvar. De skulle korrigert bildet som ble tegnet av hvordan hun døde.

De kunne ha opphevet taushetsplikten, slik at misforståelser og løgner kunne blitt rettet.

De kunne forsøkt å stanse spredningen av bilder.

De kunne innkalt til en pressekonferanse, der de la frem noen grunnleggende fakta i saken.

De gjorde ikke nok.

Vi i mediene sviktet nok også Shada. I VG tok det mange år før vi for alvor tok tak i saken. Rett etter at hun døde, vurderte vi å gå inn i saken. Vi lot den ligge. Siden har vi fått over 200 tips om saken.

Vi kunne og burde gått inn i saken før.

Shadas dødsfalll er uendelig tragisk. Forhåpentlig er det mulig å la henne få være i fred nå.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.