Ærede leser,
jeg håper dere alle har kjøpt bøker i julegave til venner og familie i år, om det så er romaner, dikt eller 100 nye måter å lage taco på.
Selv havnet jeg uforvarende opp i en tjukk klassiker nå i adventen, så medrivende at jeg nå ligger på etterskudd med julevask og julegaver.
Jeg benket meg nemlig foran TV-en for å se konserten til ære for gjenåpningen av Notre-Dame i Paris. Det var Bach og Beethoven inni kirken og Pharrell Williams og gospel på plassen utenfor. Macron og Trump hadde funnet sammen i en fredelig hyllest av gotisk arkitektur. Det slo meg: – Siss, dette er din gylne anledning til å få lest «Ringeren i Notre-Dame».
Jula er tid for oppsummeringer og spørreleker, så jeg har kåret Årets ord og laget en quiz om bokåret 2024.
Håper du har tid til årets siste Bokbrev, som en pust i bakken.
Hvor mye vet du om «Ringeren i Notre-Dame»? Jeg tror «alle» kjenner tittelen, men at få har lest boka. Noen har sett Disney-filmen, en harmløs animasjonsfilm med happy end.
I gamle dager var «Ringeren i Notre-Dame» en av Victor Hugos mest kjente bøker. Siden 1980 har den kommet i skyggen av mursteinsromanen «Les Misérables», takket være gigasuksessen til musikalen basert på boka.
Mannen min er forfatter, og da han leste «Ringeren i Notre-Dame» på ungdomsskolen, innså han hvor fett det er å faktisk ha lest klassikerne som folk ellers bare snakker om. Jeg lånte hans eksemplar, en brukt tobindsutgave fra 1929.
Husk at «Ringeren ...» er en historisk roman, det vil si det er to lag av historie i den. Romanen kom ut 1831, men den foregår i middelalderen.
Fortellingen begynner på én bestemt dag, 6. januar 1482, ikke en av de dager som historien har bevart minnet om, skriver Victor Hugo. Det er helligtrekongersdag og narrefest, og Paris står på hodet. Det skal brennes bål, spises, drikkes, danses og rølpes.
En rastløs folkemengde venter på et skuespill, et mysterium, som er forsinket. Æresgjestene, geistlige og ambassadører fra Flandern, lar vente på seg. Studenter sitter i vinduskarmene og slynger ut frekkheter til de høye herrer – på fransk og latin.
Med denne åpningen skjønner vi at boka handler om byen Paris og dens innbyggere i alle lag, fra tiggere til kongen sjøl. I løpet av kvelden blir vi også kjent med de viktigste rollene, blant annet Esmeralda og Quasimodo.
Esmeralda er vakker og forførende, men som sigøyner er hun utsatt for fordommer og hat. Quasimodo, stakkar, har virkelig fått utdelt dårlige kort i livet. Han er hittebarn, etterlatt utenfor en kirke, med pukkelrygg og krokete ben. En enorm vorte over det ene øyet gjør ham delvis blind.
Til og med nonnene håner det lille barnet: Jeg ville heller ha en vampyr ved brystet!
En from prest tar likevel Quasimodo til seg og gir ham jobben som klokker i Notre-Dame. Klokkene gjør ham raskt døv, og da slutter Quasimodo også å snakke.
På gatene blir Quasimodo utsatt for spott og spe, så han holder seg inne i Notre-Dame. På kveldene kan folk se den pukkelryggede klarte rundt på vegger og statuer på katedralen, nærmest som et dyr.
På denne narrenes aften blir Quasimodo sendt ut for å fange Esmeralda, et oppdrag som går galt. Hovedpersonene blir innvevd i et skjebnesvangert drama jeg ikke skal avsløre her.
Da Victor Hugo begynte å skrive «Ringeren ... » i 1818, var det i forferdelse over at det gotiske praktbygget holdt på å forfalle. Statuer var kuttet ned, nisjer sto tomme. Paris sto overfor omveltende forandringer, og en gammel kirke var ikke nødvendigvis noe de ville ta vare på.
Da Napoleon valgte å krone seg selv til keiser seg der i 1804, måtte de henge opp tepper langs veggene for å skjule skadene. Du kan lese mer i kollega Sigurd Falkenberg Mikkelsens fine sak om katedralens historie.
Victor Hugos roman ble en kjempesuksess. Den bidro til oppmerksomhet rundt kirken og det ble iverksatt restaurering. Det er allment anerkjent at romanen reddet katedralen i sin tid, og at den fortsatt i våre dager bidrar med å tiltrekke seg 12–14 millioner besøkende årlig.
Boka er filmatisert flere ganger, og mange kjenner historien fra barnebokutgaver. Men leser du originalutgaven, er det ingen barnebok!
Når Victor Hugo har satt scenen for handlingen, tar han seg god tid til å fortelle om Paris, om byggekunst og boktrykkerkunst. Hvis du er opptatt av arkitektur, byplanlegging, politikk, Paris, historie eller litteratur, er boka et kinderegg.
I kapittelet kalt «Paris i fugleperspektiv» tar han med den skuelystne som andpusten kom op på toppen av tårnet og ser utover byen, slik den så ut i 1482. Her står vi sammen mens Victor Hugo forteller levende om hvordan Paris ble til og stadig velter ut over sine bygrenser.
Det er som å få en TED-talk av verdens beste arkitekturforeleser.
Jeg som skrev tidligere i år at Paris er oppskrytt, står med lua i hånda nå. For etter OL og Victor Hugo, ELSKER jeg Paris.
Eller – det jeg klaget over, var vel at ideene våre om Paris er så preget av romantiske myter. Og «Ringeren i Notre-Dame» er én av bøkene som har bidratt. Men når du faktisk leser boka, er Paris skitten, farlig, stinkende, myldrende, men også vakker, kosmopolitisk og kultivert. Jeg blir stolt over å være europeer.
Det er en egen fryd å lese 1800-talls romaner. Jeg tenker stadig for meg selv:
– Dette er jo DETTE som er litteratur!
Attenhundretallet var virkelig romanens glanstid. og de store mesterne maler på så store lerret. Det handler om samfunn, historie, kjærlighet, urettferdighet, altså om alt menneskelig.
Vi møter en allvitende forteller, som tiltaler oss som Ærede leserinne og kjære leser. Det skjer jo aldri i en samtidsroman.
La gå, setningene er lange og det refereres til folk vi moderne mennesker ikke aner hvem er, men det er en sånn fortellerglede og et så rikt univers, at jeg blir helt beruset.
Vi som verdsetter språk kan kose oss med gammeldagse ord som slyngel, skrallende sang og lidderlig latter. Du kan også plukke opp gammeldagse kraftuttrykk som Ved djevelens klør!
Victor Hugo har et sit-com-aktig blikk for komedie, som når den døve Quasimodo forhøres av en dommer som også er døv, men som later som ingenting. Det blir fullstendig god-dag-mann-økseskaft i rettssalen. Det er både gøy og en flengende kritikk av rettsvesenet.
Jeg gruer meg nesten til å gå tilbake til samtidslitteraturen som ofte handler og meg og mitt, selv om jeg skjønner at forfattere ikke kan skrive på samme måte i dag.
Boka er ikke i salg på norsk for tiden, men dette er en av bøkene du kan treffe på i antikvariat.
Da Notre-Dame brant i 2019, gråt folk i mange land. Jeg synes det er deilig symbolsk at vi slutter året 2024 med en nyrestaurert katedral, vakrere enn noensinne. At det ga meg puffet til å lese Victor Hugos mesterverk var en deilig førjulsbonus.
Årets ord
I årets første Bokbrev sørget jeg over at jeg ikke fortaper meg i bøker på samme måte som da jeg var barn. Jeg leste en bok av en hjerneforsker som hadde funnet at lesing er en tillært ferdighet som kan mistes. Uten jevnlig lesing vil stiene og koblingene i hjernen gro igjen.
Dette skremte meg på egne vegne, men også på nasjonens. I Storbritannia ble brain rot kåret til årets ord. Er hjernene våre i ferd med å råtne, på en diett av fast food-TikTok-snutter?
Så snudde tendensen, i hvert fall i Norge. Derfor er årets ord i mine øyne dette:
I programmet ved samme navn som gikk på NRK TV i høst, møtte vi to småbarnsfedre som logget av på drastisk vis. De levde et år uten smarttelefon, og de ble lykkeligere, smartere og sprekere. Særlig Sven brukte den frigjorte tiden på å lese bøker, og fant virkelig tilbake til lesegleden. Inspirert av prosjektet har jeg fått til perioder hvor jeg leste masse, helt uten rykninger etter mobilen. Det har vært tilfredsstillende.
Det mest skremmende med «Avlogga»-serien var et besøk i Sør-Korea. Ungdommer sa de kun sover tre timer om natta fordi de er på mobilen, men verken regjering eller folk flest ser noen problemer med det. En scene fra et flott bibliotek, med bøker fra gulv til tak, men der alle satt med nesa i telefonen i stedet for i boka, har satt seg på netthinnen.
I Norge skjedde derimot flere skritt i riktig retning.
Vi fikk i år en lesestrategi, der kulturministeren og kunnskapsministeren har gått sammen for å øke lesing av bøker. Det var fokus på å starte lesing så tidlig som mulig, altså å få foreldre til å lese for barna sine. Høyere utdanningsinstitusjoner har satt i gang langlesingsinitiativ, der studenter skal lese sammen i fem timer i strekk, og flere videregående skoler har begynt med mobilhotell.
Senest i går overhørte jeg tilfeldig en dame si at hun prøver å lese litt hver kveld. Viljen er der altså, politisk og på individnivå.
Jeg går derfor inn i det nye året med et håp om at både unge og gamle vil søke seg mer til lesing av bøker!
Nå trekker jeg meg tilbake i julemodus og skal pakke inn bøker i julegaver. Mannen min julejobber i vår lokale bokhandel, og der er det fullt kjør nå. Det virker som om bøker er pop igjen som julegave.
Kjære leser, takk for at du har fulgt Bokbrevet i 2024! Jeg skulle gjerne gitt dere alle en bok hver, men jeg kan gi deg det nest beste jeg vet: En hjemmelaget quiz om bokåret 2024! Jeg har lagt nivået litt høyt, så du har noe å bryne deg på.
Har du kommentarer til ukas brev eller ønsker du jeg skal skrive om noe du er særlig interessert i, send i vei en mail til siss.vik@nrk.no.
Jeg ønsker dere lesere og leserinner en god og fredelig jul og et godt nyttår. Vi får håpe 2025 vil bringe fred i noen av verdens vonde konflikter.
Alt godt,
Siss
Quiz
Hva husker du fra bokåret 2024?
Publisert 21.12.2024, kl. 09.33