Alle kan repareres

«To be or not to be?» er ikke spørsmålet. Jeg er. Men hvordan kan jeg bli bedre?

Hvordan kan jeg bli et mer opplyst, balansert, selvrealisert menneske, med økonomisk teft, høy grad av emosjonell intelligens og en perfekt sleep score?

Det korte svaret? Jeg vet ikke.

Det lange svaret? Instagram, TikTok, podkaster og algoritmer har gjort meg til en vandrende selverklært selvhjelps-idiot uten sluttdato.

Jeg skroller. Jeg samler råd. Jeg forsøker. Jeg feiler. Jeg prøver igjen. Lista er lang. Og her er den, med alt i parentes, for det er der galskapen bor:

• Slutte å snuse (helst ikke akkurat nå)
• Unngå prosessert mat (det er kreft, gift og kapitalisme i én pille)
• Få bedre kontroll på økonomien (skjønner du ikke skattemeldingen? Hah! Finance bros ler av deg mens de optimaliserer porteføljen)
• Mindre sukker (men kan spise druer, sant?)
• Drikk mindre alkohol (helst ingenting, for vin er visstnok traumer og tidlig død på flaske nå)
• Vær en bedre kjæreste (jeg prøver jo)
• Ta mer ansvar (på jobb og hjemmebane, helst samtidig og med et smil)
• Vær glad (hele tiden?)
• Alltid positiv (jada, jada!)
• Bli bedre kjent med egne følelser (hvordan? Oversiktlig Excel-ark? Meditasjon?)
• Få bedre kontroll på tankene (umulig, spesielt om kvelden: Hei igjen, hele universet og alt jeg noen gang har sagt til alle mennesker jeg noen gang har møtt)
• Sov bedre (enig, men hvor gøy er det å legge seg kl. 23?)
• Tren mer (gi meg flere timer i døgnet først, og krydre det med mer energi)
• Stå opp 04:00 hver dag for å få overtak på verden (fuck off)
• Drikk mer vann (roger that)
• Ta flere sjanser (i livet, eller med livet?)
• Kom deg ut av komfortsonen (kan jeg først få komme inn i den?)
• Bli voksen (aldri!)

Altså. Aii.

Selvforbedring i 2025 er ikke lenger noe man gjør i det stille, i skjul, med en god bok og en kopp kaffe. Nå skal det dokumenteres, publiseres, forklares.

Du må ha «growth mindset», «inner peace» og helst «abs» – samtidig. Det føles som om hele verden er på selvrealiseringstoget, mens jeg står igjen på perrongen med en brødpose fra REMA 1000, et rotete hue og ser dumt etter toget som for lengst har gått.

Jeg vet ikke om dette er noe alle kjenner på, eller om det er algoritmene som har omfavnet meg som sitt personlige selvforbedringsprosjekt. Men jeg savner det bekymringsløse. Ikke nødvendigvis uvitenheten – bare friheten fra konstant analyse og justering.

Nå får jeg dårlig samvittighet for langt mer enn det som føles sunt og naturlig. Burde jeg ha det? Eller har alt blitt litt ... ekstremt?

Det er fristende å late som jeg ikke er hjemme når det banker på med nye livsstilsråd. Men samtidig vil jeg jo bli bedre. Jeg tror på utvikling. Bare ikke på bekostning av livsgleden.

Mennesket har alltid vært på jakt etter noe mer – kunnskap, mening, kontroll. Fra gamle filosofer til moderne TikTok-coacher med tanktops og intense øyne.

Vi er skapt for å vokse. Men vi er også skapt for å være. For å le. For å ligge på sofaen, stirre i taket og tenke «jeg aner ikke hva jeg driver med» – og være helt ok med det.

Så nei. Jeg vet ikke helt hva det vil si å være et bedre menneske akkurat nå. Men kanskje det er noe i det Sokrates (eller var det TikTok) sa: «Kjenn deg selv.» Ikke optimaliser deg selv. Bare ... kjenn.

Og begynn der.
... og vær helt ok med det.

Så nei, jeg vet fortsatt ikke hva det vil si å være et bedre menneske i 2025. Men jeg begynner å tro at det ikke handler om å få til alt.

Det handler om å stå i det, prøve, feile, og ikke hate seg selv i prosessen.