Alkohol­demens, pub­livets alvorlige bakside

Alkoholdemens er ikke noe man drikker seg gjennom. Foto: Shutterstock

DEBATT: Noen historier skriver man fordi de bør fortelles. Ikke for å dømme, men fordi stillheten rundt dem kan være farlig. Dette er en slik historie.

Det er ikke til å legge skjul på at jeg i perioder av mitt liv var fast gjest på flere av Stavangers puber – og da mener jeg de brune pubene. Der møtte man mennesker fra alle samfunnslag. Mange bar på tunge historier, og flere hadde et forhold til alkohol som gradvis hadde utviklet seg til et problem.

På de brune pubene så man ofte mennesker ingen andre lenger så.

Bak latteren, historiene og det faste bardisken-fellesskapet skjulte det seg ensomhet, skam og sykdom. Jeg var en del av det miljøet. Ikke bare som observatør, men som deltaker. Jeg lo med dem, drakk med dem, delte historier og satt mange kvelder ved de samme bordene. Det gjør også at minnene sitter sterkere – og tyngre.

Det som gjorde dypest inntrykk på meg, var ikke bare forfallet i seg selv, men at det rammet folk jeg kjente. Jeg har hatt tre venner som utviklet alkoholdemens. Tre mennesker jeg en gang kunne ha lange samtaler med, diskutere livet med, le sammen med. To av dem er døde, én av dem bor på et hjem for demente og lever i sin egen verden. Det er noe av det vondeste jeg har opplevd – å bli sittende overfor en person du kjenner godt, og merke at han ikke lenger er mentalt til stede. Han pleide å være den skarpeste i rommet. Alltid rask i replikken, alltid med oversikt.

Jeg husker hvordan det begynte i det små. Glemsel. Gjentakelser. Små tegn vi kanskje lo litt bort der og da. Men etter hvert ble det umulig å overse. Samtaler gikk i ring. Historier ble fortalt om igjen og om igjen, som om tiden hadde stoppet opp. Blikket kunne bli tomt midt i en setning. Kanskje er det nettopp derfor alkoholdemens er så brutal – fordi den sjelden merkes fullt ut før skaden allerede er stor.

For meg ble dette mer enn bare historier fra et pubmiljø. Det ble en brutal påminnelse om hvor alvorlig alkoholmisbruk kan bli.

Når jeg ser tilbake, tenker jeg ofte på hvor lite vi snakket om det mens det sto på. Hvor lett det var å skyve det unna, forklare det bort, eller le det vekk. Men alkoholdemens er ikke noe man drikker seg gjennom. Det er noe som tar fra deg bit for bit – helt til det ikke er så mye igjen.