Alfs krig

Han var da tretti år gammel. I løpet av de fem krigsårene fikk han erfaringer med motstand, arrestasjon, fangenskap, flukt, jakt på tyske krigsforbrytere og bidrag til å gjenopprette en internasjonal rettsorden. Etter 1945 levde han i førtifem etterkrigsår. Krigen satte spor, og kom til å definere ham. Som så mange andre, valgte han først og fremst tausheten om det meste av det han hadde vært med på under krigen. Men noe piplet ut, her og der. Så kom det plutselig veldig mye, da han for første gang offentlig lot seg intervjue, i Fædrelandsvennen i 1985. Han var da 75 år gammel.

Alf stiftet familie. Hans etterkommere har i to generasjoner forsøkt å rekonstruere hans dramatiske krigsopplevelser. Samtidig har dette arbeidet vært et viktig minnearbeid for flere i familien. For familieidentitet er også en måte å forstå og orientere seg på i verden. «Alfs krig» er ikke bare Alfs, men etterslektens.

Det er nesten utrolig hva Alf kom borti under krigen. Kort fortalt: Som politikonstabel havnet han i 1940 straks mellom barken og veden. Han kjente NS-politiker og politiminister Jonas Lie fra politiskoletida, og tjenestegjorde som hans sjåfør når Lie var i byen. Ved Kristiansand politikammer fulgte korpset lojalt sin politimesters eksempel da han la ned sitt embete i protest i desember 1940.

Siden gikk Alf inn i etterretningsorganisasjonen XU. I 1943 ble han arrestert i forbindelse med den landsomfattende aksjonen mot offiserer og politifolk. Han var fange på Arkivet og Grini før han ble sendt til Stutthof, en konsentrasjonsleir ved Gdańsk i Polen. I hovedleiren var dødstallene svært høye. De norske politifangene ble anbrakt i en egen leir, der de skulle omskoleres til å bli nazister.

Da leiren ble evakuert under sluttkampene, startet en livsfarlig ferd vestover. På et tidspunkt rømte han fra fangekolonnen, og satte seg i forbindelse med britiske styrker. Deretter fartet han en periode rundt i Nord-Tyskland, i et område som var et inferno på jord, der han jaktet tyske krigsforbrytere, samtidig som han dagstøtt var vitne til ufattelige lidelser og at mennesker rundt ham gikk til grunne.

En gang ut på sommeren 1945 var han tilbake i Kristiansand, og gikk igjen i tjeneste for politiet. Nå fikk han en sentral rolle i etterforskningen av henrettelser av sovjetiske krigsfanger. Igjen samarbeidet han med britene, som ledet arbeidet med å kartlegge omfanget av krigsforbrytelser mot utenlandske borgere i Norge. Her nedla han et stort arbeid, som i dag danner mye av grunnlaget for den kunnskapen vi faktisk har om det tyske sikkerhetspolitiets henrettelser i Kristiansand, om hvordan dette arbeidet ble gjennomført og hvem som deltok. Hans rapporter kaster også lys over de ulike tyske SS-tjenestemennenes innstilling til det de hadde vært med på, og til deres samarbeidsvilje etter den tyske kapitulasjonen.

Mysterier er det også mange av når det gjelder Alfs krig. Noen uker sommeren 1945 er ikke gjort rede for, til tross for omfattende undersøkelser gjennom mange år. Han bestemte seg dessuten for å ta et nytt slektsnavn, Arnli. Et vondt bein hadde plaget ham mye. Sannsynligvis var dette relatert til en skade han pådro seg under evakueringen fra Stutthof. Med tida ble det amputasjon og protese.

I det nevnte intervjuet i Fædrelandsvennen i 1985, ser vi et foto av Alf sittende foran et bord der det står et kaffeservise. Dette serviset var blant de få tingene hadde med seg hjem fra tida i fangenskap; dets tidligere eier var leirkommandanten i Stutthof. Hva denne suveniren kan ha betydd for Alf, får vi vel aldri vite. Kanskje fungerte kommandantens kaffeservise som et gjemmested for tanker og følelser som var nødvendig å ha tilgang til, men som ikke kunne deles. Serviset kan dermed også ses som et bilde på den ufattelige avstanden mellom krigseventyret og det trivielle livet etterpå.

To viktige lærdommer kan trekkes av Alfs krigshistorie. For det første profesjonenes betydning som del av sivilsamfunnets beredskap. For det annet samtidsdokumentasjonens betydning for ettertidas kunnskap om urett begått i fortida. Alf var drevet av politimannens rettferdighetssans og upartiskhet. Hans generasjon er borte nå, men for mennesker i dag er historier som den om Alf – av slaget er det mange, men av akkurat denne bare én – stadig en kilde til innsikt, klokskap og refleksjon.