Å fjerne «Mourning Carpet» på grunn av nåtidige hendelser visker ut historiske traumer og svekker museets evne til å formidle kompleksitet.
Publisert: 16.11.2025 14:50
Debatten om visningen av Noa Eshkols «Mourning Carpet» (1974) ved Nasjonalmuseet viser en urovekkende tendens i den norske samtalen om Midtøsten: en manglende evne til å anerkjenne lidelse «på den andre siden» av konflikten.
Teppet ble skapt som en reaksjon på Ma'alot-massakren i 1974, der palestinske militante drepte 25 israelere, inkludert 22 barn. Kunstneren laget verket flere tiår før dagens krig mot Hamas, og hun døde for nesten 20 år siden. Å fjerne det på grunn av nåtidige hendelser visker ut historiske traumer og svekker museets evne til å formidle kompleksitet.
Konflikten kan ikke reduseres til et valg av side. Å ignorere massakren for 50 år siden, der sivile barn var ofrene, skaper ikke fred, men forsterker sårene og bidrar til at konflikten fortsetter. Å erkjenne israelsk lidelse er ikke politisk, men menneskelig.
Kravet om å fjerne teppet inngår i en bredere tendens til å rense norsk offentlighet for israelsk tilstedeværelse, som om det å slette Israel fra kollektiv hukommelse skulle hjelpe palestinerne. Israel er hjem for nær 10 millioner mennesker med ulik bakgrunn: jøder, muslimer, kristne og drusere – og deres historier kan ikke viskes bort.
Kunst skal skape refleksjon, ikke bare bekrefte våre forutinntatte meninger. Om museer vurderer kunst etter kunstnerens nasjonalitet eller dagens politiske klima, ender de som tomme rom uten mening. Nasjonalmuseet gjorde rett i å stå imot presset.
Eshkol tilhørte en generasjon preget av sorg og vold. Å skjule hennes verk er å skjule en del av historien. Et museum må være en arena for nyanser og empati i flere retninger. Ekte medfølelse for mennesker i Midtøsten innebærer å anerkjenne all lidelse – også den som rammer uskyldige israelere.

2 hours ago
1












English (US)