Akademisk frihet finnes ikke lenger

Jeg tror forskningen blir bedre fordi forskerne kjenner forskningsfronten best og dermed har de beste ideene, skriver kronikkforfatteren. Bildet fra Universitetet i Oslo på Blindern. Illustrasjonsfoto: Stein J. Bjørge

I støyen rundt vår tids mer dramatiske angrep på akademisk frihet skjer det også en mer hverdagslig «silent killing» av denne friheten, også i Norge. Dette gjør forskningen dårligere, mer ensrettet og mindre samfunnskritisk.

Begrepet akademisk frihet må forstås historisk. Den handlet ikke om akademisk ytringsfrihet, metode- og tolkningsfrihet eller rett til å formidle og publisere. Dette var selvfølgeligheter.

Universitetenes særpreg var å drive mest med forskning der temaene ble bestemt av forskerne selv. Professorene ble gitt ressurser til å forfølge sine ideer med bevilgninger fra institusjonen selv eller eksterne kilder som satte fri forskning i høysetet. Det er dette som var akademisk frihet.

Statlig innflytelse er åpenbart legitimt i et demokrati, og også innovasjon er viktig. Jeg er mer usikker på legitimiteten til byråkratiet i Norges forskningsråd og etterhvert også i ledelsen innenfor universitetene selv. Akademisk frihet på institusjonsnivå er berettiget «bare» for å sikre friheten for enkeltforskere, forskningsgrupper og fag. Forskernes frihet slutter der ledelsens frihet begynner.

En for sterk institusjonell frihet kommer også lett i konflikt med utdanningsbehov. Det falt mange klimaengasjerte kolleger tungt for brystet da tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) spurte hvorfor han ikke skulle kunne bestille det antall oljeingeniører landet trengte?

Alternativet ville være at universitetene skulle drive en privat klimapolitikk ved å strupe kandidatproduksjonen. Nylig uttalte statsråd Sigrun Aasland (Ap) at hun også ville ha mer styring av institusjonene.

Ikke et demokratisk, men faglig mandat

Men hvorfor skal forskerne ha makt? Vi har jo ikke noe demokratisk mandat. Men vi har et faglig mandat, og jeg tror forskningen blir bedre fordi forskerne kjenner forskningsfronten best og dermed har de beste ideene. Vitenskapshistorisk kommer de virkelige grensesprengende ideene fra forskerne selv, og oftest fra grunnforskning, ikke fra strategiarbeid.

I takt med reduksjonen i fri forskning konkluderte en analyse i Nature fra 2023 med at søknader, publikasjoner og patenter (!) nå er mindre grensesprengende («disruptive») enn før, selv om antallet forskere har eksplodert.

Forskerne vet også mest om hvilke problemer som ikke er modne for gjennombrudd nå. I mangel av slik innsikt får man en overfokusering på viktige problemer der man ikke ser for seg noe gjennombrudd.

En satsning på fjernkommunikasjon på 1800-tallet kunne gitt oss bedre semafor-systemersemafor-systemerSemafor er et system for kommunikasjon over lengre avstander med fri sikt ved hjelp av armer med signalflagg eller en stolpe med tilsvarende bevegelige armer. Semaforalfabetet er ett av flere kommunikasjonsmidler som kom i bruk før telegraf og trådløs radio overtok. (Kilde: Wikipedia), men neppe smarttelefoner. Vi vil alle gjerne løse kreft- eller Alzheimer-gåten, og man skulle tro at dette kunne løses ved politiske «missions». Nixon ville løse kreftgåten «within a decade». Det er gått 50 år, og spørsmålet er galt stilt. USA har hatt en Alzheimer-satsning siden 1970-tallet, men for meg som nevrofysiolog ser det ut som satsningen lenge har stått i stampe med mye uoriginal forskning.

«Missions» egner seg for mer praktiske spørsmål slik som utvikling av atombomber (basert på Einsteins 40 år gamle grunnforskning) og månelandinger (basert på Newtons grunnforskning 300 år tidligere).

Fri forskning?

Politikerne snakker mye om fri forskning, men strukturene legges stadig mer til rette for å redusere forskernes innflytelse. Utviklingen har gått særlig langt i Norge.

Vi har for eksempel bare ett forskningsråd, en ordning som det kun finnes 4–5 av i de 38 OECD-landene, og den frie forskningen har tapt på det. I beste fall foregår det en intern kamp i rådet om forskningspolitikken, i verste fall er grunnforskning og fri forskning allerede på vei ut.

Det finnes riktignok noe som heter Fripro (frie prosjekter), men med en tilslagsprosent på 5 prosent er bevilgningene utilstrekkelige. I listen over de heldige er det påfallende hvor mange prosjekter som har de samme kortsiktige prioriteringene som i den styrte forskningen.

Jeg tror forskerne har en berettiget mistanke om at prosjekter som ligger utenfor det «riktige», oftere får avslag. Jeg ble nokså overrasket da vi, som finalister til et Senter for fremragende forskning (som skulle være det frieste av alt), fikk som første spørsmål: «Who are the stakeholders?» For hvem er «stakeholders» for forskning som ikke skal løse kortsiktige problemer? De ufødte?

Prioriterer ikke fri forskning

Departementet sier ofte at omtrent halvparten av UiOs bevilgning er forskning og altså «fri». Problemet er at institusjonene selv ikke prioriterer fri forskning. Nylig avgåtte rektor Svein Stølen gikk etter pengene og mente universitetet burde støtte de forskerne som trakk til seg mest eksterne midler, men da blir jo også de interne midlene styrt av eksterne prioriteringer.

Vår nye rektor, Ragnhild Hennum, har sett problemet og sier hun er opptatt av å finansiere forskning som ellers ikke er så lett å finansiere. Vi får håpe hun får politisk ryggdekning for kursendring.

Slik det står, er det knapt frie midler igjen for en professor til å forfølge egne ideer. I eksperimentelle fag er det ikke mulig å forske uten eksterne bevilgninger. I molekylærbiologi er driftsbevilgningen selv for en masteroppgave nå så liten at den ikke dekker omkostningene. Prosjektet må subsidieres med eksterne midler som da også definerer temaene for masterstudentene.

Mens infrastruktur før ble stilt til rådighet for forskerne, drives det nå en omfattende internfakturering, og i klassisk New Public ManagementNew Public ManagementEn styringsmodell hvor offentlige institusjoner styres etter markedsprinsipper og internfakturering. I universitetssammenheng betyr det typisk at ressursene (som laboratorier) ikke stilles gratis til rådighet for forskerne, men at bruken av utstyr og fasiliteter faktureres internt mellom ulike enheter. -stil kan laboratorier bli stående tomme fordi forskerne ikke har råd til å «leie» dem. Ved mitt institutt, der vi jobber i grupper, hadde vi i 2015 nok stipendiatstillinger til at hver professor kunne disponert én til frie prosjekter, men tallet er nå kraftig redusert til fordel for strategiske tiltak lenger unna forskerne.

Støtten fra folket forvitrer

Jeg kan godt forstå at den folkelige støtten til forskere har erodert, særlig fordi så mye forskning er blitt politisert både av oss selv og av de bevilgende myndigheter. Men tror noen at meningsmangfoldet blir større ved mer ytre styring?

Vi så problemet tydelig da NTNUs rektor, i samrøre med NHO, prøvde å avskjære et par yngre forskeres mulighetsanalyser av en norsk kjernekraft.

Tapet av akademisk frihet skal ikke begrunnes i professoralt ubehag. Likevel er det klare tegn på en økende kognitiv dissonans blant oss. Dette skyldes delvis diskrepansen (spriket, red.anm.) mellom vår egen illusjon av frihet, hva som motiverer oss, og hva vi tilbys av muligheter til å forfølge egne ideer. Symptomer kan være beskrivelser av akademia som en utilstrekkelighetsmaskin, og at vi har fått en debatt om «langsomme professorer».

Ved Karolinska institutet i Stockholm er det enda verre. Der må man nå skaffe eksterne bevilgninger til å dekke egen lønn: altså finansier eller forsvinn. Da er akademisk frihet helt borte.

Universitetene slik vi kjenner dem, har vært ganske vellykkede gjennom snart 1000 år. Vår tid kan bli den hvor dette fenomenet forsvinner.