AfD: Farligere enn vi tror

Betegnende nok omtales partiet ofte som høyrepopulistisk, mens det er mer enn godt nok belegg for benevnelsen høyreekstrem: I tre østlige delstater har overvåkningstjenesten allerede slått fast at AfD er «garantert høyreekstremt» og «mistenkt høyreekstremt» i de øvrige 13 delstatene.

Og det mangler ikke på advarsler. Bare i de seineste månedene har det kommet ut en rekke bøker som dokumenterer og advarer, og som ber oss være på vakt og legge av oss illusjonene om at dette nok «går over». AfD er en politisk kraft som har kurs mot et nytt 1933 – året da Hitlers nasjonalsosialistiske parti (NSDAP) kom til makten – og det på «lovlig» måte. Som Bernt H. Utne, redaktør av Argument Agder, skriver (Fædrelandsvennen 15.3.25), «spøker erfaringene fra Weimar-republikkens siste dager».

Ifølge filosofen Philipp Ruch, forfatter av boka «Klokka er fem på 1933» – en av de mer polemisk anlagte bøkene om faren fra det ekstreme høyre – ble det på tidlig 1930-tall advart sterkere mot Hitlers maktovertakelse enn alminnelig antatt. I Weimarrepublikken, skriver han, satt utpreget «åndsnærværende politikere i nøkkelposisjoner til å kunne forhindre datidas AfD», hadde de bare greid å mobilisere en mer samlet motstand. Disse så hvilken trussel NSDAP sto for – Ruch nevner blant andre rikspresident Friedrich Ebert (1919-1925) og industrilederen og utenriksministeren Walter Rathenau (myrdet i 1922).

Hva med motstanden mot AfD i dag? Nylige hendelser, som den famøse avstemningen i Forbundsdagen den 29. januar i år, er ikke egnet til å berolige: Der kalkulerte Friedrich Merz, partileder for kristeligdemokratene (CDU) og kommende forbundskansler, med AfDs stemmer for å sikre flertall for en anmodning til regjeringen om å være enda hardere i klypa i innvandringspolitikken.

Som ved framveksten av NSDAP på 1930-tallet nærer AfD seg av – opplevde eller reelle – sosiale forskjeller, grunnleggende misnøye og manglende tro på og håp for framtida. En nylig undersøkelse foretatt av ukeavisa Die Zeit viser at 40 prosent av østtyskerne mener ytringsfriheten hadde bedre kår før murens fall enn i dag. Nesten 60 prosent kjenner seg dårligere beskyttet mot statlig vilkårlighet enn før 1989, og 70 prosent mener seg mer utsatt for kriminalitet enn i DDR-tida.

En typisk AfD-velger er således en mann på 30-60 år, bosatt i en av de fem delstatene som utgjorde DDR, i et landlig fraflyttingsområde med dårlig infrastruktur. Misnøyen har røtter tilbake til gjenforeningen, da østtyske bedrifter raskt og brutalt ble nedlagt eller privatisert, og tallet på arbeidsplasser sank. Betegnende nok har fortsatt bare 36 av de 500 største firmaene hovedkontor i øst, og ingen av Tysklands 81 universiteter ledes av en rektor som er født i det tidligere DDR. Tidligere DDR-borgere følte seg ydmyket, blant dem også mange som hadde vært under årelang statlig overvåkning, og som dermed hadde liten grunn til å solidarisere seg med DDR-regimet. Og fortellingene om hvordan den gamle forbundsrepublikken innlemmet det østlige Tyskland i sin stat, uten å spørre dem det gjaldt, går videre i arv til nye generasjoner av tyskere i de fem nye delstatene. Det er i dette opprørte misnøyens og mistenksomhetens tvilsomme farvann AfD driver sitt kyniske stemmefiske.

De som utmeisler partiets idépolitikk og strategi, sitter trygt i sine høyreekstreme tankesmier i Sachsen-Anhalt og andre østlige delstater. Herfra kan eksempelvis ideen om å danne foreningen «Jøder i AfD» ha kommet, for å kamuflere partiets antisemittiske trekk. Ifølge Sentralrådet for jøder i Tyskland drives ikke AfD av omsorg for «jødenes behov i landet», men av bekymring for hvordan muslimer angivelig truer jøder. Ifølge rådet, det viktigste forum for Tysklands jøder, «skyver AfD jødene foran seg for å utbre sine rasistiske og antimuslimske paroler».

Det kom for mange som et sjokk da det ble kjent at AfD var representert på et hemmelig høyreekstremistisk møte i Potsdam i november 2023. Det store trekkplasteret var østerrikeren Martin Sellner, tidligere leder av den høyreekstreme identitære bevegelsen, en gruppering som oppsto i Frankrike i 2002, og som utviser en nasjonalistisk begrunnet skepsis til innvandring. «Remigrasjon» ble stående som slagordet som preget møtet – utvisning av asylsøkere, «ikke-assimilerte» innvandrere, også av de som har oppnådd tysk statsborgerskap. Da møtet ble offentlig kjent i januar 2024, fulgte demonstrasjoner over hele Tyskland med til sammen over én million deltakere. Det var også Potsdam-møtet som utløste en heftig debatt om hvorvidt AfD skulle forbys.

Til å forhindre et nytt 1933 i Tyskland og bremse AfDs innflytelse i Forbundsdagen, kan man enn så lenge sette sin lit til «brannmuren» – at ingen av de øvrige partiene inngår koalisjon med de høyreekstreme, og at ingen fremmer forslag der AfDs stemmer tas med på kjøpet for å oppnå flertall. Problemet er bare at den siste betingelsen jo allerede er brutt – av alle av kommende kansler Friedrich Merz. Det lover dessverre ikke godt.