ADHD er ikke en «favorittforklaring». Det er en diagnose som krever presis utredning.

Jo yngre pasientene er, og jo mer komplekse livsvilkår de har, desto større blir den usikre gruppen, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Den egentlige utfordringen ligger ikke i diagnosen, men i manglende utredningskompetanse.

ADHD er ikke en «favorittforklaring», slik psykolog Jørgen Flor skriver i Aftenposten 20. november. Det er en diagnose som krever presis utredning. Når spesialisthelsetjenesten svikter i dette ansvaret, blir konsekvensene store – både for barn og voksne.

Det hevdes at ADHD er blitt vår tids mest brukte forklaring, drevet frem av «quick fix»-kultur, private utredningspakker og sosiale medier. Men den egentlige utfordringen ligger ikke i diagnosen, men i manglende utredningskompetanse.

Metodisk presisjon er avgjørende

Når spesialister gjør jobben sin, vil tre grupper bli definert: de som har ADHD, de som ikke har, og de tilfellene hvor det fortsatt er tvil.

Jo yngre pasientene er, og jo mer komplekse livsvilkår de har, som foreldres rusproblemer, fremmedspråklighet, økonomiske vansker eller mobbing, desto større blir den usikre gruppen. Nettopp derfor er det avgjørende med metodisk presisjon.

Barne- og ungdomspsykiatrien har altfor lenge vært preget av leketerapi og uendelige, uvirksomme analyser i freudiansk tradisjon. Nå må fagfolk ut av glasshuset og lære seg strukturert utredning. Det er ikke «amerikanisering» som er den største trusselen, men en norsk psykiatri som i tiår har unnlatt å bygge opp systematisk diagnostisk kompetanse.

Konsekvensene er alvorlige: Voksne som aldri har fått en skikkelig ADHD-utredning, får i dag ikke hjelp på distriktspsykiatrisk senter (DPS) med mindre de er svært syke. De nektes dermed tilgang til helt nødvendig utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten og har i praksis ikke noe annet valg enn å gå til private aktører. Dette er en uetisk situasjon.

Når vi har tilgang til virksom terapi, er det vår plikt som leger og psykologer å gi pasientene både diagnose og behandling i det offentlige helsetjenestene.

En dårlig idé

Å skrive diagnoser «med blyant» – slik psykolog Flor foreslår – er en dårlig idé. Blyanten kan brukes til notater, men diagnoser som føres inn i journaler, må tåle kritisk gjennomgang i ettertid.

Den som kan sitt fag, skriver med blekk – slik at det ikke kan viskes bort når vinden snur.

Skal vi motvirke overfladiske trender og kommersielle «quick fix»-løsninger, må vi styrke spesialistkompetansen og sikre at utredning og behandling står på solid faglig grunn.