Å sørge over en skilsmisse

<-KIM LARSEN

katolikk og førsteamanuensis ved NLH Høgskolen i Bergen

I Helga Flatlands roman «En moderne familie» møter vi tre søsken som opplever dyp sorg når foreldrene bestemmer seg for å skille lag etter førti års ekteskap.

Torill og Sverre, i sitt syttiende år, erklærer at de er ferdige med familieprosjektet, de er ferdige med hverandre.

De tror kanskje de setter et siste punktum og lukker boken, men for barna – Liv, Ellen og Håkon – føles det som om de river selve boken i stykker.

Gjennom søsknenes blikk ser vi hvordan et oppbrudd kan endre det som engang var et solid fundament til løse, ustødige brikker.

Noe av det geniale Flatland viser oss, er at familiebånd handler om noe mer enn biologiske forbindelser. De er byggesteiner i identiteten vår.

Lite visste jeg at Flatlands roman flere år senere skulle gi meg et språk for noe jeg selv har kjent på: sorgen over en familie som forandrer seg.

For det er som noe har sluknet i meg. Mine foreldre har gått fra hverandre, og jeg sørger, selv etter fem år.

Foto: Knut Fjeldstad / NTB

Jeg vet ikke helt hva som skjer, og synes det er litt patetisk at jeg ikke klarer å bli ferdig med det, forsøke å få tilbake en slags normal, akseptere tingenes tilstand, liksom.

Hvorfor henger jeg sånn etter? Dette skjer jo hver dag i mange hjem. Jeg er tross alt en voksen mann, har min egen familie, barn og barnebarn som er glad i meg.

Likevel rammer dette så hardt en mann i 50-årene.

Jeg har forsøkt å finne ut hva forskningen sier om dette, hva den har å si til meg, til voksne barn som erfarer slike ting.

Jeg ble dessverre skuffet. Jeg fant mye om hva skilsmisse gjør med barn og ungdom, men lite som eksplisitt adresserer voksne barns erfaringer etter foreldres skilsmisse.

Forskningen var i beste fall fragmentert og utilstrekkelig.

Det overrasker meg at det er slik. Kanskje handler det om at det forventes at voksne skal bære slike byrder uten å klage, eller kanskje handler det om at vår sorg over noe så tilsynelatende ordinært ikke passer inn i forestillingen om hva sorg egentlig er?

Jeg vet ikke, men jeg tror mange voksne barn har tilsvarende erfaringer som meg.

Det jeg vet er at ingen ting blir noen gang som før. Jeg har innsett det, jeg skjønner det intellektuelt, og jeg er dømt til å forholde meg til det, på en eller annen måte.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Mitt problem er at noe i meg nekter å godta det. Jeg blir som et barn, og vil ha tilbake det som var, det som var trygt, det som skapte en balanse og helhet i tilværelsen.

Det er vemodig og trist, og jeg erfarer tap av mening. Det å miste noe kjært, noe som har holdt tilværelsen fast, noe som alltid har vært der, har vært tøft, og jeg er både overrasket og overveldet over hvor dypt dette stikker, hvor dyp denne sorgen er over det tapte.

Og ja, jeg vet det: livet går videre, og mange tilsynelatende kloke stemmer sier at nå må du gå videre, Kim, nå er det nok. Det er på tide å akseptere dette, og legge det bak seg.

Størst av alt er kjærligheten, må vite. Friheten har en pris, alle må få velge sine liv.

Det bør i hvert fall en middelaldrende mann vite. Og selvsagt vet jeg det, og tidvis er jeg enig, men ikke denne gangen, ikke nå.

Sorgen har sin egen rytme, sin egen dybde og sin egen tid. I mitt tilfelle nekter den å rette seg etter forventningene om å «bare komme over det». Jeg krangler med følelsene, irritasjonen, vemodet, tristheten, og blir tidvis utslitt av det hele.

Dette går selvsagt i bølger, og i lengre perioder tenker jeg ikke på det.

Men så kommer det tilbake, igjen og igjen.

Kanskje var det dette som var Bibelens poeng når den holder frem at «de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett.» (Markus 10:8)

Foto: FTiare / Shutterstock

Jeg har alltid syntes det var en naiv tekst, ja, en uerfaren forestilling – og har tidvis gremmet meg over den teksten når den blir lest i bryllup.

Men nå er jeg ikke så sikker likevel, om min tolkning av teksten holder. For nå er min erfaring at denne enheten Bibelen omtaler er betydningsfull og viktig, og når den brytes ved skilsmisse, så står jeg igjen med noe halvt.

Det er noe ufullstendig ved det hele, noe som mangler.

Et savn etter noe som bare lever i minnene. Det erfares som en bit av meg har løsnet, i relasjonen til mine foreldre.

Så hva er løsningen på denne sorgen, hvordan kan man gå videre som voksen mann i 50-årene, for jeg nekter å tro at jeg er den eneste voksne som har kjent på disse følelsene?

Jeg tenker at jeg selvsagt overlever dette, at jeg har både krefter og ressurser til å takle det som kommer. De fleste som har passert en viss alder vet at livet treffer både mildt og hardt.

Mitt beste råd til meg selv i denne perioden har vært: forsøk å akseptere livet som det er, og ikke som jeg skulle ønske det var – og på en god dag, forsøk å ikke lengte etter noe som ikke finnes mer.

Kanskje handler det ikke om å komme over sorgen, men om å lære å leve med den – som en stille påminnelse om hva som en gang var.