Å redusere barns skjermtid vil kreve mye av både foreldre og samfunn

DEBATT: Jeg mener utfordringen med barn og skjermgrenser stikker dypere enn at det er foreldrene som må bli strengere.

Skjerm er en del av bildet, og foreldre har et ansvar. Men stopper løsningen der, overser vi at dette også handler om politikk og rammevilkår, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock

I et debattinnlegg i Aftenbladet beskriver en lærer en skolehverdag der kampen for ro og regulering tar så mye plass at også flinke elever blir glemt. Oppfordringen til foreldre om å gi barna grenser og redusere skjermbruk treffer noe viktig.

Jeg deler bekymringen, men mener utfordringen handler om mer enn skjerm alene.

Jeg skriver som forelder, ikke som fagperson. Jeg har ikke fullt innblikk i skolehverdagen, annet enn gjennom barnas fortellinger, foreldresamtaler og møter i Fau. Det gir et begrenset, men likevel relevant perspektiv – slik mange foreldre kjenner skolen i dag.

Langsiktig gevinst

Det siste året har vår familie, som mange andre, redusert skjermbruken – både for barn og voksne. Det har ikke gjort hverdagen enklere med én gang. Når skjermen forsvinner, forsvinner også en form for barnevakt og en liten pause fra virkeligheten for oss voksne. Det krever mer tilstedeværelse.

Etter hvert har vi likevel erfart gevinster i form av mindre uro, færre konflikter og mer rom for samspill. I det opprinnelige innlegget trekkes de «flinke» barna fram som skadelidende. Jeg tror imidlertid dette gjelder alle barn. Når skolehverdagen preges av uro, regulering og kompromisser, taper både de som trenger mest støtte og de som er klare for å lære mer.

På sikt taper også lærerne, foreldrene og samfunnet dersom læringsglede og fordypning forvitrer.

For samtidig lever barn i dag i en tid der læring og mestring skjer langt utenfor klasserommet. På fritiden finnes et hav av muligheter: breddeidrett og kulturtilbud, friluftsliv, gode leker og bøker, og organiserte helgeaktiviteter for barnefamilier. Når tid, helse og økonomi tillater det, bruker mange foreldre fritiden aktivt sammen med barna. Det gir reell læring og mestring – men setter også indirekte listen høyere for skolen, kanskje mer enn tidligere.

Skjermbyrde også fra skolen

Samtidig er det verdt å erkjenne at noe av skjermbyrden også kommer fra skolen selv. Digitale verktøy er nødvendige, men brukes noen ganger på måter som i liten grad fremmer læring, som tv-titting under måltider eller på SFO. Dette er forståelig i en skole med store klasser og lav voksentetthet, men det peker på behovet for en mer bevisst praksis.

Kjedsomhet er ikke farlig, og må ikke alltid unngås. Men når skolen i økende grad blir stedet der kjedsomheten oppstår, ikke for lek og undring, men som følge av for trange rammer, bør det vekke politisk oppmerksomhet.

Skjerm er en del av bildet, og foreldre har et ansvar. Men stopper løsningen der, overser vi at dette også handler om politikk og rammevilkår. Det ville være uheldig om barn – uansett forutsetninger – sitter igjen med lærdommen om at det ikke er på skolen de lærer mest, til tross for dyktige og engasjerte lærere.