Å investere i kvinnehelse er god samfunnsøkonomi

DEBATT: Å investere i likestilling og kvinnehelse er å investere i arbeidskraft, verdiskaping og en bærekraftig velferdsstat.

Når vi vet at arbeidskraft er en av de viktigste og mest verdifulle ressursene vi har, blir det uansvarlig å unngå å behandle plager som enkelt kan lindres. Foto: Heiko Junge / NTB

Fra tid til annen dukker det opp spørsmål om vi egentlig trenger å fortsette likestillingskampen, med argumenter om at samfunnet allerede er helt likestilt. Debattinnlegget til Kjell Larsen er et godt argument på hvorfor vi i Norge, i 2026, fremdeles har en vei å gå.

I Norge har vi et regulert arbeidsliv med sterke arbeidstakerrettigheter, tilretteleggingsmuligheter, sykelønn, og tilnærmet gratis utdanning og helsehjelp. Debattant Larsen nevner snodig nok ingen av disse ordningene i sitt debattinnlegg, med spørsmål om individuelle helsebehov opp mot fellesskapets ansvar, og naturlige livsfaser som innebærer ubehag og personlig ansvar. Han ser også ut til å glemme er at hele vår velferdsstat baseres på arbeidslinja, altså at det å ha flest mulig i arbeid, gir hele samfunnet et stort samfunnsøkonomisk gode i form av et mangfold av universelle velferdsordninger, som igjen produserer kompetente og friske arbeidstakere.

Om få år står vi ovenfor en samfunnsøkonomisk situasjon hvor vi vil ha færre yrkesaktive og flere eldre. Dette er en stor utfordring, spesielt i kvinnedominerte yrker, hvor tilgang på arbeidskraft vil være svært begrenset. Vi trenger med andre ord alle yrkesaktive vi kan få tak i.

Hormonbehandling er ikke et luksusgode, slik Larsen fremstiller det. Det handler om å sikre at kvinner som vil og kan jobbe, faktisk får muligheten. Det handler også om grunnleggende livskvalitet. Kvinner i overgangsalderen rapporterer om søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og smerter som gjør det vanskelig å stå i full jobb. Samfunnskostnaden ved sykefravær og sykelønn, flere deltidsstillinger, flere på trygdeytelser og tidlig pensjon, vil i mange tilfeller være langt høyere enn kostnaden av behandling.

Når vi vet at arbeidskraft er en av de viktigste og mest verdifulle ressursene vi har, blir det uansvarlig å unngå å behandle plager som enkelt kan lindres. Det er jeg glad for at Arbeiderpartiet sammen med et stort flertall på Stortinget, nå ønsker å gjøre noe med, ved å vurdere hvilke preparater som kan være en del av ordningen.

Så til hovedspørsmålet: Kan hormonbehandling på blå resept være samfunnsøkonomisk klokt? Ja, Larsen! Å investere i likestilling og kvinnehelse er å investere i arbeidskraft, verdiskaping og en bærekraftig velferdsstat. Det er rett og slett god samfunnsøkonomi!