60 år og nyskilt

Mannen har forlatt henne etter et langt samliv og etablert et forhold til en ny kjæreste. Hun står igjen med sorg, sinne og sjalusi. Nå lurer hun på hvordan hun kan bearbeide det som har skjedd.

Spørsmål:

Jeg er en dame på 60 år som i disse dager gjennomgår en skilsmisse. Eksmannen min og jeg har vært gift i mange år, og i alle disse årene har han vært min beste venn og kjæreste. Vi er ganske forskjellige. Han har god selvtillit og er optimist av natur, mens jeg har dårligere selvtillit og har slitt litt med angst. Disse og andre forskjeller har innimellom vært utfordrende for samlivet, men jeg føler at det stort sett har gått bra! Og vi har fått fine og kloke barn som det går fint med.

Like fullt har det også i en periode vært store utfordringer, særlig med hensyn til økonomi. Og dette har nok ført til at jeg innimellom har oppført meg både anklagende og urimelig overfor mannen min. Samtidig har jeg tenkt at ting vil ordne seg hvis eller når økonomien blir bedre. Han har på sin side hatt det tøffere enn det jeg har forstått, og har kanskje ikke vært så flink til å snakke om det.

Nylig sa han at han ønsket skilsmisse. I denne forbindelse fortalte han at han ved en tilfeldighet hadde kommet i kontakt med en ekskjæreste som han var sammen med en kort periode da han var ung. Etter hvert ble han så betatt av henne at han følte at det begynte å utvikle seg mot utroskap. Og da bestemte han seg for at han måtte si fra at han ville skilles.

Jeg har reagert med å bli nesten knust av sorg, sinne og sjalusi. Når jeg nå vet at de er blitt kjærester, føles det som om jeg har mistet min beste venn og kjæreste på én gang. I min fortvilelse har jeg skjelt ham ut og bedt ham om å vente med å gå videre i forholdet til vi er ordentlig ferdige med forholdet vårt. Det har ikke han villet, blant annet fordi han er redd for at han da kan miste kontakten med henne. Det har jeg til en viss grad forståelse for, men følelsen av svik, sorg og sjalusi er helt overveldende.

Vi har ønsket å skåne barna våre og har forhåpentlig klart det i noen grad. Men de ser min sorg og fortvilelse, og de vet om hans nye kjæreste. Så de er påvirket og føler vel en slags sorg fordi familien vår ikke er den samme lenger.

Jeg er blitt redd for at jeg ikke klarer å bearbeide dette. Innimellom føler jeg det er overkommelig, men plutselig går jeg rett i kjelleren igjen, og alt ser helt mørkt ut. Er reaksjonen min unormal? Og hvordan kan jeg bearbeide dette? Har du noen betraktninger eller gode råd? Er redd for å ende opp som en bitter eldre dame som ikke klarer å ha en ok relasjon til eksmannen min.

Psykologen svarer: