Vil Norge overleve det som kommer?

Til syvende og sist handler nasjonens liv ikke først og fremst om lover, men om kultur, skriver Asle Toje. Foto: Carl Martin Nordby

Vi lever i en tid som helst vil glemme. Nettopp derfor skal vi huske – ikke for å vende fremtiden ryggen, men for å kjenne oss selv.

Historien er et ruinlandskap. Roma, Bysants og Middelalderparken i Oslo – stater som laget lover, kunst og orden, og som likevel svant hen. Når man vandrer blant disse levningene, er oppfølging til USAs advarsel om Europas forestående «sivilisasjonskollaps»: Har de rett?

Enhetskulturen har snart gått tapt. Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandrerbakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand. Norsk språk er på vikende front, erstattet av engelsk. Økonomien er i dyp ubalanse. Mange er klientifisert.

Vi er dårlig rustet til å møte den slags motgang som er i anmarsj. Finnes det noe i oss som trosser tiden, eller er også vår orden kun et lag i jordsmonnet? En nasjon er mer enn geografi. Den er en levende organisme, formet av minner, språk, vaner og temperament.

Hver generasjon legger til sitt lag, men bærer samtidig det nedarvede videre. Det er dette usynlige stoffet – fortellingene, skikkene, erfaringene – som gjør et folk til mer enn en befolkning.

Men som alt levende kan også nasjoner svekkes. De dør sjelden brått. Oftere mister de omløpet: forbindelsen mellom fortid og fremtid. De glemmer hva som gjorde dem sterke. De forveksler frihet med likegyldighet. Forfallet begynner stille, nesten umerkelig.

Hva holder oss sammen innenfra?

Statsviteren Rudolf Kjellén beskrev staten som «nasjonens speil». Når lovene uttrykker folkets vilje, og viljen finner form i lovene, oppstår styrke. Når staten blir sitt eget referanseobjekt og nasjonen en skygge av seg selv, smuldrer begge.

Norge falt ikke først på slagmarken, men i sin egen selvforståelse. Troen på Norge forsvant i dynastiske ekteskap og utenrikspolitiske ambisjoner landet ikke kunne bære. Det er ikke sverdene som feller et folk først, men elitene.

Spørsmålet er derfor ikke hva som truer oss utenfra, men hva som holder oss sammen innenfra. Er det kultur? Språk? Verdier? Historie? Eller bare vane – et vagt minne om å høre sammen?

Ernest Renan kalte nasjonen en «daglig folkeavstemning». Tilhørighet må velges igjen og igjen. Men et ja uten røtter varer ikke. Vilje alene skaper ingen kontinuitet. Den må næres av historie, fellesskap og ansvar.

Tydelig mønster

Et folk er ikke et prosjekt man kan starte på nytt, men et løfte som går fra slekt til slekt: å føre videre det man har arvet, ikke fordi det er feilfritt, men fordi det er ens eget. Noen burde fortelle Norges gråhårede postnasjonale eliter dette.

Historien viser et tydelig mønster. Riker dør når de slutter å få barn, når kravstorhet erstatter ansvar, når tro – religiøs eller sivil – blir gjort narr av, og når konsensus forhåndskonkluderes av kry eliter som synes å ha glemt hvem de – rent faktisk – representerer.

Da svekkes samfunnets puls. Dette skjer igjen i vår tid. De mest velstående landene krymper. Hjemmene blir stillere, tradisjonene tynnere, språket fattigere. Nasjoner dør ikke av hat, men av glemsel.

Kanskje er dette naturens gang

Globaliseringen ble lenge fremstilt som nasjonenes endepunkt. Grenser skulle viskes ut, identiteter løses opp. Men verden ble ikke samlet. Tvert imot: Jo tettere alt bindes sammen, desto tydeligere blir forskjellene.

Internett har ikke utslettet språkene, men gitt dem nye rom. Norske stemmer, historier og uttrykk sirkulerer nettopp fordi de er særegne. Når verden flyter, trenger mennesker fast grunn. Et sted å stå.

Noen nasjoner dør, andre gjenoppstår. Norge forsvant fra statssystemet i over 400 år, men levde videre i språk, diktning og kultur. Da historien åpnet en dør, var vi der fremdeles. Andre forsvant: de som sluttet å videreføre, og ble oppslukt. Historien husker dem ikke.

Kanskje er dette naturens gang. Arter dør ut, språk forsvinner, riker faller. Men mennesker er ikke bare passive. Vi kan bygge forsvarsverker mot glemselen – ikke ved å fryse fast i rav, men ved å fornye det vi elsker.

En kultur som våger å fornye seg uten å miste seg selv, dør ikke. Den puster. Derfor er nasjonens liv ikke skjebne, men arbeid. Hver generasjon må gjøre arven til sin egen og gjøre den levende på nytt.

Tradisjon er ikke å bevare asken, men å holde ilden ved like. Alder er ikke et problem i seg selv. Det er trettheten som tar livet av folk. Nasjoner overlever når de finner rytmen mellom bevaring og brudd. Når alt gammelt forkastes og alt nytt dyrkes ukritisk, stanser pulsen.

Fragmentering er ingen styrke

Til syvende og sist handler nasjonens liv ikke først og fremst om lover, men om kultur. Et folk lever så lenge individene føler ansvar for noe større enn seg selv. Når individualisme settes over fellesskapet, nytelsen over forpliktelsen, tømmes samfunnet for samhold.

Kjærlighet til fedrelandet er derfor ikke sentimentalitet, men en plikt. Ikke ut av overlegenhet, men vilje til å bære byrden sammen. En nasjon er et skjebnefellesskap og et løfte: at det som var verdt å elske, også skal være verdt å føre videre.

Forgjengelighet skremmer. Men den kan også skjerpe oss. For først når vi vet at noe kan gå tapt, forstår vi verdien av å ta vare på det. Et folk som vet at det kan dø, lever mer intenst. De rydder nytt land. De får barn. De planter trær de aldri selv vil sitte i skyggen av.

Kanskje er dette nasjonens egentlige udødelighet: å gi mening til tiden den fikk. Derfor bør staten slutte veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter. Fragmentering er ingen styrke. Vi må stille målbare krav til integrering og oppførsel, belønne patriotisme i kultur og utdanning.

Vi lever i en tid som helst vil glemme. Nettopp derfor skal vi huske – ikke for å vende fremtiden ryggen, men for å kjenne oss selv. Og kanskje er det slik nasjoner overlever: i språket, i minnet, i de små daglige handlingene som sier stille, men bestemt: Vi er her ennå.