Vi trenger en nasjonal strategi mot ensomhet – nå

Den kan være fravær av tilhørighet, av mening, av følelsen av å være viktig for noen. Den kan snike seg inn i liv som ser «normale» ut fra utsida, og den kan bli sittende fast – som en skygge man ikke klarer å riste av seg.

Ensomhet har mange ansikter. Den kan sitte i godstolen i en stille leilighet, eller følge deg gjennom en travel arbeidsdag. Den kan ramme den som har levd et langt liv, og den som så vidt har begynt. Ensomhet rammer alle grupper i samfunnet. Fakta er at ensomhet utgjør en stor helseutfordring. For personer som allerede er syke, gir ensomhet dårligere prognose og høyere dødelighet. Ensomme har økt risiko for hjerte- og karsykdommer, diabetes, demens, depresjon og angst. Forskning viser at ensomhet og mangel på sosiale kontakter øker risikoen for demens og tidlig død på lik linje som røyking, fysisk inaktivitet og overvekt. Likevel behandles ensomhet fortsatt som et privat problem, ikke som det den faktisk er: en stor folkehelseutfordring.

Tall fra Helsedirektoratet og SSB viser at 20–25 prosent av befolkningenopplever ensomhet «av og til» eller «ofte». Andelen er høyest blant unge og eldre. Blant ungdom har ensomheten økt markant de siste tiårene, særlig blant jenter. Under pandemien ble problemet ytterligere forsterket.

En fersk oversikt fra Verdensdagen for psykisk helse viser at 44 prosent av nordmenn er plaget av ensomhet i større eller mindre grad, og 15 prosent er mye plaget. Én av fem har få eller ingen å vende seg til når livet er vanskelig. Dette er ikke små tall – dette er en epidemi i det stille og mange lider i stillhet. Nettopp fordi opplevelsen av ensomhet er tabu og skambelagt.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har erklært sosial isolasjon og ensomhet som en global helsefare. En internasjonal kommisjon er opprettet med formål å finne løsninger for ensomheten som rammer samfunnet.

Vårt naboland Sverige har tatt ensomhetsutfordringen på alvor og lanserte i februar en nasjonal ensomhetsstrategi (2025-2029). Visjonen for strategien er et godt fellesskap i hele befolkningen, med et overordnet mål om like vilkår for sosiale relasjoner. Hovedpunkter i strategien er å gjøre sosiale arenaer tilgjengelige for alle. Fjerne hindringer for sosial aktivitet og sørge for at færre er alene over lengre tid. Strategien er forankret i forskning og krever samarbeid mellom stat, kommuner, frivillighet og næringsliv. Den bygger på en erkjennelse av at ensomhet ikke bare rammer individet, men hele samfunnet – med store kostnader for både helsevesenet og arbeidslivet.

Norge har ingen tilsvarende plan. Ja, vi har hatt tiltak og kampanjer, men vi mangler en helhetlig strategi. Det er ikke godt nok. Norge trenger en forpliktende plan basert på den kunnskapen vi allerede har – ikke flere rapporter. Vi trenger politisk mot til å si at fellesskap er like viktig som fysisk aktivitet og røykeslutt. Ensomhet dreper. Ensomhet er et felles ansvar. Fellesskap redder liv.

Vi trenger en nasjonal strategi mot ensomhet – nå. En nasjonal strategi bør mobilisere hele samfunnet for å bygge fellesskap og tilhørighet på tvers av generasjoner. Et samlet politisk Norge må ta inn over seg alvoret med ensomhetens stille, men dødelige ansikt og definere klare felles mål og tiltak for å motvirke ensomhet på tvers av alle sektorer i samfunnet

Konkrete tiltak som å støtte sårbare grupper gjennom besøkstjenester, digitale møteplasser og opplæring i teknologi og ikke minst styrke samarbeid med lokalsamfunn og frivillige. Vi trenger ikke flere tilbud som stigmatiserer utsatte grupper, men gode tiltak som bygger fellesskap på tvers av generasjoner og som er tilgjengelig for alle grupper. En ensomhetsstrategi bør satse på innovasjon og forskning for å få mer målrettet kunnskap om hvilke tiltak og intervensjoner som faktisk virker i kampen mot å bekjempe ensomhet.

Det trengs klare politiske målsettinger og konkrete tiltak for å forebygge ensomhet. Vi har ikke råd til å la være – for det handler om hva slags samfunn vi vil være.

Åpen