Vi trenger en kirke som ikke diskriminerer

Vi får kontakt med det religiøse som resten av året ligger gjemt bak låste dører hos oss. Og denne delen av livet er noe vi sjelden snakker med andre om.

Barnet står sentralt i julehøytiden. Han som ble født i Betlehem møtte mennesker med åpenhet. Han trakk de utstøtte inn i fellesskapet. Og i sin forkynnelse ga han mennesker trøst og håp. Kjærlighetens budskap sprengte grenser. Det er det vi som er hans etterfølgere ikke klarer. Vi er låst fast i gamle problemstillinger og våger ikke å gå inn i et nytt og ukjent landskap med et åpent sinn. Kanskje skulle vi, for å kunne møte den religiøse lengsel, erklære de dogmer som ikke fremmer toleranse og kjærlighet. Da ville muligens religiøsiteten vare mer enn en måned i året?

Men er vi i ferd med å få en menings-kirke?

Hvor har det blitt av undringen og tilbedelsen? En kirke som har svar på alt, også spørsmål som ikke folk er opptatt av og derfor lar være å stille, kan ikke vente å fange opp den åndelige og religiøse lengselen som i dag finnes i samfunnet. Stadig flere mennesker klarer seg tilsynelatende bra uten kirken. Men vil kirken på sikt klare seg uten mennesker?

Åpen

Vi trenger en kirke som ikke diskriminerer, men inkluderer alle søkende. Nettopp derfor er det så viktig at kirken møter menneskers religiøse lengsel med åpenhet nå i desember og ikke fordømmer alle dem som deltar i forbrukersamfunnets største og mest heseblesende fest.

For mange hører likevel fortsatt julegudstjenesten med. Barndommens julegudstjeneste- og alle minnene er viktige. Vi hører juleevangeliet og synger Deilig er jorden.

Salmen er på mange måter en protestsalme. B S Ingemann skrev den i 1850 mens han var rystet over den brutale krigen mellom Danmark og Preussen. Men det er ikke bare en protest! Salmen er også fylt av drømmer og håp - en tid uten krig og fattigdom hvor «menneskeverd» er mer enn et begrep ved festtaler!

Og drømmer og håp trenger vi vel alle i en tung tid med krig og økt usikkerhet om hva fremtiden vil bringe!