Vi organiserer barna bort fra den neste Martin Ødegaard

Vi mener ikke at alle barn bør trene like mye som Martin Ødegaard. Hovedpoenget er at det meste av læringen og utviklingen av den indre motivasjonen kom gjennom fri lek og selvstyrte aktiviteter, skriver kronikkforfatterne. Foto: Lise Aaserud, NTB

Vi voksne vil barna våre vel, men ender ofte opp med å styre så mye at vi kveler både leken, eierskapet og den indre motivasjonen.

Forskning på Martin Ødegaards fotballaktivitet i barndommen viser at mesteparten av utviklingen hans skjedde gjennom fri lek, ikke i et voksent, organisert system. Likevel møter barn i dag stadig mer voksenstyrt fotball, med økt frafall og mindre fotballglede som konsekvens.

Blir lei og slutter

Norsk fotball er i vinden som aldri før. Verdensklassespillere som Martin Ødegaard og Erling Braut Haaland dominerer nyhetsbildet og gir grunn til optimisme. Samtidig skjuler det seg et alvorlig problem bak overskriftene: Altfor mange barn og unge mister lysten på fotball lenge før de når junioralderen. De blir lei, mister mestringsfølelsen og slutter.

Den pågående debatten om barnefotball viser et økende engasjement blant foreldre, trenere og klubber. Etter vårt syn har den organiserte fotballen gradvis tatt for stor plass, på bekostning av den uorganiserte leken. Vi voksne vil barna våre vel, men ender ofte opp med å styre så mye at vi kveler både leken, eierskapet og den indre motivasjonen.

Lek skaper ferdigheter

De viktigste ferdighetene i fotball blir utviklet på løkka og i friminuttene på skolen. Her kan barna prøve, feile, finne løsninger, krangle og bli venner igjen, uten innblanding fra voksne. Lidenskapen utvikles gjennom nysgjerrighet, mestring og kameratskap.

I en nylig publisert studie har vi analysert Martin Ødegaards trening i barndommen. Han trente 20 til 25 timer i uken da han var 6 til 15 år. Ikke fordi han måtte, men fordi han elsket å leke med ball. Mesteparten av tiden var uorganisert lek på løkka med venner på samme ferdighetsnivå, hvor de fleste var to til tre år eldre enn Martin. Andre ganger trente han alene eller sammen med sin far, mens kun en liten andel (tre til seks timer pr. uke) var i form av organisert klubbtrening.

Kampbelastningen var moderat (30 til 40 kamper pr. år) for å frigjøre tid til lek på løkka.

Grunnleggende tekniske ferdigheter ble terpet isolert og målrettet under kyndig veiledning av pappa Hans Erik, men de ble videreutviklet i frie, spill-lignende situasjoner hvor autonomien og kreativiteten fikk flyte.

Vi mener ikke at alle barn bør trene like mye som Martin. Hovedpoenget er at det meste av læringen og utviklingen av den indre motivasjonen kom gjennom fri lek og selvstyrte aktiviteter. Vi er heller ikke motstandere av organisert trening, men den må ikke ta overhånd.

Når voksne organiserer for mye, for tidlig

Dagens barn møter et voksent fotballsystem stadig tidligere. Overambisiøse foreldre og klubber ønsker å gjøre alt riktig, men i prosessen ender de opp med å gjøre fotballen mer alvorstung enn leken.

Problemet oppstår når strukturen blir så omfattende at den spiser av tiden som burde ha vært satt av til fri lek. For mange barn oppleves fotballen da som en plikt, ikke som noe de eier selv.

Organisert trening har en viktig plass. På klubbtreningene var Martins trenerpappa opptatt av å skape gode rammer for læring og trygghet gjennom spill på små baner, mange berøringer og en hensiktsmessig progresjon tilpasset den enkeltes motivasjons- og ferdighetsnivå. Men uten løkkefotballens utforskning blir fundamentet smalere og motivasjonen mer sårbar.

Det er svært vanskelig å vite hvilke barn som blir gode som voksne. Puberteten snur opp ned på både fysikk, modning og motivasjon. Stadig flere er derfor enige om at man ikke skal begynne å sile spillere tidlig eller legge opp treningen som om vi allerede vet hvem som skal til topps.

Skal vi skape flere gode seniorspillere, må vi tilrettelegge for at flest mulig barn faktisk fortsetter med fotballen.

Gullalderen før puberteten

Det er bred enighet om at man må trene mye for å bli god i fotball. Men mengdetreningen for barn bør i hovedsak komme gjennom løkkefotballen – den uorganiserte, egenstyrte aktiviteten der ballen er i beina nesten hele tiden.

Før puberteten tåler kroppen store treningsmengder. Etter hvert som muskelmassen øker, har kroppen mer behov for restitusjon. Derfor er barneårene en gullalder for å lære grunnleggende teknikk: pasning, mottak, vendinger, finter og avslutninger. Det er da man legger fundamentet. Men dette fundamentet bygges best når barna får repetere i sitt eget tempo, ikke i et voksent regime.

Gi barna eierskap over fotballen

Hvis norsk fotball skal fortsette å ta steg, må vi tørre å slippe kontrollen. Vi må la barna være hovedpersonene, ikke objekter i voksnes ambisjoner, samtidig som vi tilbyr god og utviklende organisert trening hvor alle føler seg inkludert, uansett ambisjons- og ferdighetsnivå. Organisert trening gir struktur og kvalitet. Løkkefotballen gir tid, repetisjoner og eierskap til egen utvikling.

Det handler om å finne den riktige miksen. Flere timer frilek i uformelle rammer kombinert med dyktige trenere som vet når de skal styre og når de skal slippe, vil på sikt skape både mer trivsel, mindre frafall og flere gode spillere. Vi som foreldre må oppfordre til lek uten å legge press og høye forventninger på barnas skuldre.

La oss ikke glemme at selv verdens beste fotballspillere begynte med det samme som alle andre: en ball, noen venner og en løkke.